Glitrende popfest

Farvel, indierøtter.

CD: I gamle dager, det vil si i de harde 80- og 90-åra, ville Rilo Kileys skamløse mainstreamorientering blitt slått hardt ned på, især når gruppa med Jenny Lewis så til de grader spisser popblyanten og tegner seg selv inn i folkelig terreng. I våre dager er det gamle indie/kommers-skismaet mindre viktig, og i Rilo Kileys tilfelle heller ikke særlig relevant, da deres midtstrømstilbøyeligheter har vært oppe i dagen tidligere, ikke minst på den oppskrytte forgjengeren «More Adventurous», som på et vis var stylet og rigget for big time, men som ikke helt klarte å balansere det kantete med det polerte. Selv på Jenny Lewis’ sjarmerende soloplate «Rabbit Fur Coat» var eventuell eksentriske og venstrevridde ideer mer krydder på toppen enn basis.

På «Under The Blacklight» tar Rilo Kiley poleringen av sitt uttrykk til ytterste konsekvens, og oppnår ikke bare en fullstendig løsrivelse fra det bandet kanskje har opplevd som begrensende indiefortid. De har også slumpet til å lage årets så langt mest innbydende tradisjonalistiske popplate.

Albumet er litt overalt i forhold til inspirasjonskilder. Det er ikke bare litt, men mye Fleetwood Mac her (ikke minst på «Dreamworld»), litt sørstatssoul der («15»), litt diskokule, litt twang, litt elektropop – bandet dypper foten i de fleste dammer de kommer over. Prestasjonen er ikke bare at de serverer en strøm av sterke enkeltlåter med massivt radiopotensial – Rilo Kiley utviser også noe av en slags ABBA-kompetanse i det få det hele til å henge på greip som et samlet stykke musikk hvor dets tilsynelatende sjangersprikende uttrykk og ujevnheter i realiteten er struktur og pophistorisk patina.

«Under The Blacklight» har alt ved seg til å bli en «ild i tørt gress»-plate. Når ikke Rilo Kiley ut til det brede publikum her, er det i hvert fall ikke plata, eller låtene eller Jenny Lewis det står på. De har kommet med en uimotståelig invitasjon til popfest.