||| BOK: Alle Fosse-fans kan glede seg til å lese Cecilie N. Seiness' bok. Den er et velskrevet portrett av søndagsbarnet i norsk samtidslitteratur, som etter å ha rundet femti år kunne lagt seg til hvile på laurbærene. Tiljublet, kritikerrost og prisbelønnet i inn- og utland, som han er.

Nynorskmodernisten er språkmystikeren framfor noen. Som Seiness skriver — etter Jon Fosse er «eit falleferdig naust i fjøra ikkje lenger berre eit naust.»

«Vestlandsk nomade»Fosse er vår tids Ibsen, ikke bare målt i internasjonal berømmelse. I sitt travle liv med reising og teaterarbeid og alt det andre som en etterspurt forfatter må gjøre, har Fosse tid til både familieliv og skriving. Om dette og mer kan Seiness, som er journalist, berette. Hun har i ett år fulgt Fosse på nært hold. Men ikke nærere enn at de to har hatt sine samtaler på Hordaheimen. Eller på Bryggen, dersom de ville drikke noe sterkere enn kaffe.

Vest er vestSeiness har dessuten gravd i alskens skriftlig materiale, snakket med barndomskamerater, forlagsfolk, regissører, teatersjefer og oversettere. Portrettet av mannen og hans omfattende forfatterskap, er tegnet med vidd og snert. Midt oppe i all viraken er det ikke fritt for at anmelderen, som selv er byjente fra Østlandet, føler seg noe fremmed. Jubilanten og portrettet har landsdelspatriotisme så det rekker. Hundre år med jernbane mellom Bergen og Oslo, femti år med flere daglige flyavganger og NRK på lufta har ikke utjevnet vestlandske og østlandske forskjeller i mentalitet og gemytt. Snarere tvert imot. Vest er vest og øst er øst. Nansen og hans nasjonsbyggende venner på Lysaker må rotere i graven.