Global apartheid

I dag åpner en større konferanse på den gamle fangeøya Robben Island utenfor Cape Town, der søkelyset rettes mot de nordiske lands rolle under frigjøringen av det sørlige Afrika.

I tillegg skal deltakerne fra de nordiske land og fra Sør-Afrika, Namibia, Zimbabwe, Angola og Mosambik rette blikket framover og diskutere nye former for samarbeid. Blant deltakerne er både frigjøringsledere, politikere, diplomater og solidaritetsaktivister. Nå er apartheid i formell forstand avskaffet, og alle hyller Nelson Mandela. Bør ikke den neste utfordringen derfor være å bekjempe det urettferdige økonomiske verdenssystemet, også kjent som global apartheid?

Konferansen springer ut av et nordisk historieprosjekt som nærmer seg avslutning, og som dokumenterer og analyserer de bidrag som nordiske land har ytt til frigjøringskampen mot kolonialisme og rasisme. Jeg tror de fleste av oss som har vært engasjert i dette prosjektet, som har vært ledet av Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala, sitter igjen med en klar følelse av at ukritisk hyllest og selvgratulasjon er lite kledelig. Til det har den nordiske innsatsen - selvsagt - vært altfor beskjeden i forhold til de store ofre som frigjøringskampen har medført for den afrikanske befolkningen selv. Vi skal heller ikke glemme at det tok 25 år fra fredsprisvinneren Albert Luthuli i 1960 bad om økonomiske sanksjoner til Norge tok et avgjørende skritt, og selv da var det en lov full av smutthuller. Norske skipsredere stod i fremste rekke som leverandører av krigsviktig olje til et system som av FN var stemplet som en forbrytelse mot menneskeheten. Og når det gjelder Angolas frigjøringskamp, sviktet Norge fullstendig da situasjonen var som mest kritisk - med sørafrikansk invasjon - i 1975.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På den andre sida har det utvilsomt vært av stor betydning at noen vestlige land etter hvert gav direkte støtte til de nasjonale frigjøringsbevegelsene, og ikke minst for en bevegelse som ANC var disse bidragene svært viktige på 1980-tallet. Mange steder fantes både aktive anti-apartheidorganisasjoner og offentlig støtte til flyktninger og rasismens ofre, men det direkte samarbeidet med frigjøringsbevegelsene gjennom statlig engasjement var langt på vei et nordisk særtilfelle. En lang rekke intervjuer med frigjøringsbevegelsens ledere i hele det sørlige Afrika, som er samlet i en egen bok, etterlater liten tvil om at støtten fra de nordiske land hadde stor verdi både materielt og moralsk.

I den norske delen av studien, som har vært utført ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, er det lagt stor vekt på den folkelige mobiliseringen og det utrettelige arbeidet som Fellesrådet for det sørlige Afrika, Namibiaforeningen på Elverum, Kirken og fagbevegelsen har utført. Mens standardverkene om norsk utenrikspolitikk i beskjeden grad har løftet blikket utenfor Utenriksdepartementets støvete arkiver og Stortingets korridorer, har vi sett på utformingen av norsk utenrikspolitikk som et eksempel på konflikt og samspill - i varierende blandingsforhold - med pressgrupper på grasrota. Her har vi funnet mye av nøkkelen til den kursendring som etter hvert fant sted, og som gjorde at et mer opplyst embetsverk i Utenriksdepartementet kunne handle i trygg forvissning om at de hadde dekning i bred folkeopinion.

Selvsagt var det ikke opplagt at det offisielle Norge med tid og stunder skulle slå inn på en noe mer anstendig kurs. Ved inngangen til 1960-tallet var det for eksempel stor forståelse for Sharpeville-massakren i den norske generalkonsulens innberetninger, selv om politiet kanskje kunne klart seg med «en noe mindre nedslaktning», som det så diplomatisk het. Til langt ut på 1970-tallet var tonen i ambassadørbetraktninger i Lisboa vanskelig å skjelne fra det portugisiske diktaturets egen presentasjon av kolonikrigene i Afrika. Mange innslag i norske massemedier reflekterte søvngjengeraktig den kalde krigens vanetenkning. Og så seint som i 1979 argumenterte daværende statssekretær Johan Jørgen Holst for å velge den britiske kolonimakten framfor nasjonale frigjøringsbevegelser i Zimbabwe - dersom det ble nødvendig å velge.

Nå er alt dette historie, og det er en historie som fortjener å bli beskrevet og diskutert. I formell forstand er apartheid blitt avskaffet, og derfor er det denne gang konferansedeltakere som kan innlosjeres i cellene på Robben Island. Men ser vi oss rundt i verdenssamfunnet som helhet, er det en slags global apartheid som rår. Nøkterne FN-rapporter slår fast at den vestlige overklassen legger beslag på minst like stor del av jordas ressurser som den hvite overklassen bemektiget seg i det gamle Sør-Afrika. (Se for eksempel UNDP-rapporten: Human Development Report 1998). Forskjellen i levealder er større mellom rik og fattig i verdenssamfunnet enn mellom hvit og svart under apartheid. Også i Sør-Afrika var det mektige storselskaper som i første rekke skodde seg på undertrykkingen. På globalt nivå blir makt og privilegier rettferdiggjort med argumenter som kanskje tar seg penere ut enn det som de grovkornete apartheidideologene serverte i sine glansdager. Men virkeligheten er ikke så forskjellig.

Hvis det kan trekkes noen lærdom av historien om norsk politikk overfor det sørlige Afrika, må det være at det trengs en folkelig mobilisering nedenfra for å få til en kursendring. Uten et vedvarende press og ildsjelers glød er det så mange andre «saker» som stjeler den politiske dagsordenen og medienes oppmerksomhet. I kravet om sletting av de fattigste lands gjeld og endring av miljøfiendtlig forbruk ser vi konturene av den gamle solidaritetsbevegelsen, der også deler av kirken igjen har engasjert seg i kamp mot urettferdigheten. Men fortsatt er det langt igjen, og motkreftene er sterke.

Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika, som har vært ledet av biskop Desmond Tutu, har fått mye oppmerksomhet på grunn av avdekkingen av brutale menneskerettighetsbrudd under apartheidtida. Men kommisjonens sluttrapport oppholder seg ikke bare ved dem som gjorde grovarbeidet som torturister og snikmordere. Like viktig er det at den peker på det ansvaret som massemedier, deler av kirken, utdanningsinstitusjonene og private næringsinteresser også har for at apartheid ble opprettholdt så lenge. Ifølge kommisjonen sprang deres taushet - og i mange tilfeller aktive deltakelse på undertrykkernes side - ikke ut fra angst for å bli rammet av apartheidregimets voldsapparat, men må forstås ut fra de gevinster som de høstet så lenge systemet bestod. Skal en global sannhetskommisjon en gang i framtida komme til samme konklusjon når dagens Norge skal granskes? Og hvordan kan de som aktivt forsvarer - eller stilltiende godtar - det globale apartheidsystemet være med på å hylle Nelson Mandela og hans kamp mot apartheid når han i neste måned kommer hit på statsbesøk?