Global glede

Det finnes faktisk verdensbegivenheter som ikke handler om krigshisserne i Washington og Bagdad, Herborg Kråkeviks graviditet og en Piirka som banner.

I PORTO ALEGRE - bare navnet gjør meg nesten munter - har tusenvis av antiglobalister vært samlet i ei knapp uke. Som et motsvar til pengesterke World Economic Forum i Davos har det mer idealistiske World Social Forum funnet sted i Brasil. For tredje år på rad samlet mennesker fra hele verden seg for å bruke demokratiets viktigste redskap: proteststemmen.

HOVEDBUDSKAPET i den brasilianske byen har vært kampen mot sult. Og det har vært 100000 mennesker fra 125 land til stede. Hele 5500 ulike grasrotorganisasjoner har vært representert. Ikke vet jeg om de mest voldelige demonstrantene fra Seattle, Genova og Göteborg var til stede. Det eneste jeg vet er at så mange menneskers engasjement for fred og rettferdighet, menneskerettigheter og miljøspørsmål ikke kan være direkte skadelig for noen. Snarere tvert imot.

Takk og lov for at det finnes unge mennesker som er mer opptatt av den verden vi lever i enn av stålbørstede kjøleskap og siste trend i navlebeskuelse. Gudskjelov at det finnes utløp for raseri som ikke gjør folk kriminelle, narkomane eller apatiske. Når så mange idealister av ymse styrkegrad samles, kan jeg bare oppfatte det som global glede. Antiglobalistenes globale samvittighet er en demokratisk sikring i alle land som påberoper seg demokratiske styresett.

SUSAN GEORGE, økonom og nestleder i Attac i Frankrike, var ikke særlig uklar i sitt budskap. Ifølge Klassekampen sa hun at ingen menneskelige lidelser vil føre til ny politikk i styrerommene til storselskapene eller nyliberale regimers regjeringer. Det finnes altfor mange overflødige, eller rent ut sagt ulønnsomme, mennesker. Og de er visstnok uten eksistensberettigelse i pengesterke kretser. Akkurat det vekker ingen global glede. Antiglobalisten George vil derfor starte en global rettferdighetsbevegelse for å utfordre dette fiendtlige menneskesynet.

MÅLET skal være mindre massemønstringer hvor demagogi og fest blir mindre viktig enn dialog og intellektuell nysgjerrighet, leser jeg. Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og andre stormønstringer av makt og kapital kan åpenbart vente seg overraskende nye former for politisk press og demonstrasjoner i åra som kommer. I Porto Alegre bestemte man seg for at kampen for demokratiet, også i demokratiene, er livsviktig. En annen verden er mulig, var forumets motto.

I AVMAKTSTIDER synes jeg det er godt med litt motmakt fra folk som ofte hånes og latterliggjøres av det etablerte samfunn. Tåper finnes i alle grupper, men signalet fra Porto Alegre bærer på et alvor og et mangfold som heldigvis skal bli vanskelig å kontrollere.

Vart skræmt, no!