Global oppvarming i Einstein-året

Temperaturøkningen de siste 70 årene skyldes overveiende menneskelige utslipp av drivhusgasser. Hvorfor møter teorien om divhuseffekten så stor motstand? Hanno Sandvik sammenlikner med mottakelsen av relativitetsteorien.

FYSIKKENS ÅR markeres i 2005 fordi det er nøyaktig hundre år siden Albert Einstein publiserte flere av sine banebrytende artikler. Den mest kjente av disse omhandlet den spesielle relativitetsteorien. Den er i dag en selvfølgelig del ikke bare av fysikken, men også av hverdagslivet: Satellitteknologien må f.eks. ta høyde for at tiden går saktere i satellitten enn her nede på Jorden.

Det som er mindre kjent enn teoriens navn og årstallet 1905, er teoriens historie etter dette året. Ved å se litt nærmere på den, vil man oppdage noen forbløffende likhetstrekk til en annen fysisk teori, nemlig den om den menneskeskapte drivhuseffekten.

Det Einstein publiserte i 1905, var en rent teoretisk artikkel - en artikkel som begrunnet relativitetsteoriens prinsipper utelukkende ved hjelp av ligninger. Den første empiriske testen fant sted i 1919, fjorten år etter den teoretiske artikkelen og på et tidspunkt da mange av Einsteins kollegaer allerede hadde akseptert teorien. Man observerte at solens tyngdekraft kunne bøye banen til en lysstråle. Dette var et klart motbevis av den newtonske fysikken, og relativitetsteoriens første empiriske triumf. Etter dette var det få fysikere som betvilte gyldigheten av Einsteins relativitetsteori. Samtidig ble Einstein vitenskapens første popikon, elsket av medier og legfolk.

MEN DETTE VAR i 1919. Det skulle ikke gå mange år før opinionen snudde. På 1920-tallet ble det arrangert paneldebatter, skrevet leserinnlegg og redigert bøker som fortalte tilhørerne og leserne at relativitetsteorien var oppspinn og pseudovitenskapelig makkverk. At deltakerne i debatten sjelden var fysikere, var det ikke mange som brydde seg om. Heller ikke at de få som faktisk var fysikere, hadde spesialisert seg på helt andre områder enn Einstein. Legfolk lot seg overbevise om at Einstein var en sjarlatan, eller de fikk i beste fall inntrykk av at forskersamfunnet var delt i meningen på relativitetsteorien.

Dette var imidlertid ikke tilfellet på noe tidspunkt. For dem som kunne bedømme teoriens innhold, var det ingenting som hadde svekket dens troverdighet. Vitenskapelig forskning er en internasjonal affære der mange forskere fra ulike land diskuterer med hverandre, går hverandre i sømmene og finjusterer, kritiserer eller forbedrer hverandres ideer. En alvorlig feil i teorien kunne vanskelig ha forblitt skjult. At noen forskere fra Einsteins hjemland i 1931 utga en bok med den betegnende tittelen «Hundre forfattere mot Einstein», illustrerte derfor i grunnen bare én ting: Det er ikke vanskelig å få tak i et imponerende antall personer som er villige til å uttale seg offentlig om noe de ikke har peiling på. Einstein selv, den glimrende vitenskapsfilosofen som han var, kommenterte saken nokså tørt: «Hadde jeg virkelig tatt feil, ville jo én forfatter vært nok til å motbevise relativitetsteorien.»

OG DRIVHUSEFFEKTEN? På overflaten har den ikke flere fellestrekk med relativitetsteorien enn at begge er vitenskapelige teorier og handler om fysikk. Likheteneligger ellers bare i teorienes skjebne. Også begrepet drivhuseffekt så dagens lys i en teoretisk artikkel. Opphavsmann var franske Jean Baptiste Fourier, og året var 1827. På den empiriske siden dokumenterte John Tyndall allerede i 1862 at karbondioksid er en drivhusgass.

Den første som beregnet effekten av menneskelige karbondioksidutslipp på klodens temperaturøkning, var briten G.S. Callendar. Dette var i 1938. I årene som har gått siden den gang, har skarer av fysikere, klimatologer, meteorologer, oseanografer, hydrologerog geografer finregnet, målt og modellert. Denne forskningen har bekreftet prediksjonene, og kan kort oppsummeres slik: Temperaturøkningen som har skjedd de siste 70 årene, er den bratteste og største på minst tusen år, den skyldes overveiende menneskelige utslipp av drivhusgasser, og den får katastrofale følger hvis den ikke bremses opp.

OPPFATNINGEN BLANT folk flest ser derimot ut til å være at klimatologer enten er inkompetente eller i beste fall uenige seg imellom. Nå er det selvfølgelig slik at det fins enkelte fagfolk som er uenige i noen av klimaprediksjonene - akkurat som man fremdeles kan finne astrofysikere som anser relativitetsteorien for å være en stor bløff. Men disse står isolert i begge tilfeller.

Mange av argumentene som svirrer i leserinnlegg og TV-debatter, ligner forbløffende på de som i sin tid ble brukt mot relativitetsteorien.

I flere innlegg har jeg lest at «flere tusen akkrediterte forskere» skal ha tatt avstand fra «CO2-teoriene» - en argumentasjon som minner sterkt om «100 forfattere mot Einstein»-logikken. At global oppvarming «bare er en teori» (som selvfølgelig stemmer - det er det som gjør den vitenskapelig) har man også fått høre til det kjedsommelige .

Heller ikke personlig mistenkeliggjøring av klimatologene har det manglet på. Mens «argumentet» mot Einstein var hans jødiske avstamning, bruker man i dag argumenter som «kjøpt og betalt» (av hvem?) mot hele (!) det internasjonale klimatologiske forskersamfunnet. Til slutt er det påfallende at det er ytterst få fagfolk blant debattantene.

HVA ER BAKGRUNNEN for skepsisen? Angrepene mot Einstein var klart antisemittisk motiverte. Motstanderne tok til ordet for en «tysk fysikk» som skulle være fast og klar, ikke så svevende som relativitetsteorien ble karikert til å være. I dag må motivasjonen letes etter helt andre steder, sannsynligvis i den kjensgjerning at den menneskeskapte drivhuseffekten rokker ved selveste livsstilen vår. Til tross for disse dypt forskjellige motivasjonene, har begge til felles at de er reaksjonære, rasistiske i Einsteins tilfelle, rettet mot et bærekraftig samfunn i drivhuseffektens tilfelle, og vitenskapsfiendtlige i begge tilfeller.

Ved siden av konsekvensen for etterfølgende generasjoner er det denne vitenskapsfiendtligheten som kanskje er det mest urovekkende ved «klimaskepsis»-fenomenet. At det fins legfolk som kommer med sine selvsnekrete skrivebordsteorier om hvordan verden henger sammen, er verken uvanlig eller problematisk. At disse ikke kan ha forstått hvordan vitenskap fungerer, er også innlysende: Det fins tusenvis av briljante hjerner verden over som finkjemmer hverandres nyeste funn i håp om å finne en liten feil - og dermed få vitenskapelig anerkjennelse. Som fagfremmed er man sjanseløs til å oppdage noe som har unnsluppet denne prosedyren. Det skremmende er altså ikke at det fins enkelte som ikke gjennomskuer vitenskapens virkemåte, men at denne gruppen er så stor at den påvirker den offentlige debatt, og at det fins enkelte politikere - og endatil partier - som ikke tør si rett ut at denne gruppen dessverre ikke kan tas på alvor.

Det passer dårlig med glansbildet av et kunnskaps- og teknologibasert samfunn at man - i det 21. århundre og i fysikkens år - finner så mye motstand mot en vitenskapelig teori.