Globale utsyn på Cuba

«Den tredje verden» heter et stort maleri av Wilfredo Lam (1902- 1982), som inngår i spesialutstillingen «Folket hjemme» på årets Havanna-biennale. Der finner vi også en norsk stuekrok.

HAVANNA (Dagbladet): Det dramatiske motivet med totemaktige figurer som gjennom dynamisk samspill erobrer den enorme billedflaten, stilles ikke bare ut for å minnes Cubas største kunstner i det forrige århundre. Den også internasjonalt kjente surrealistens innholdsmessig intense og visuelt vitale verk, henger like mye som en påminning om at optimismen knyttet til 60-åras frigjøring fra kolonialismen nå er fortrengt av langt dystrere utsikter for landene i den sørlige hemisfæren.

SAMTIDIG REPRESENTERER Lams karibisk temperamentsfulle maleri med sin særegne forening av elementer fra europeisk modernisme og afrokubansk tradisjon, en inkluderende holdning til den andre . Denne interkulturelle holdningen om ikke å berike seg på - men å søke erkjennelse i møtet med - kolleger fra den tredje verden, var et viktig utgangspunkt da Havanna-biennalen ble etablert i 1984. Kubanernes biennale var også et mottrekk til markedet og eurosentrismen som styrte utvalget på de internasjonale storutstillingene i Kassel, Paris og Venezia. Dessuten startet den på et tidspunkt da Cubas nye kunstnergenerasjon brøt med det de kalte «den dogmatiske populismen», som sovjetiske læremestrer hadde prøvd å pådytte dem gjennom 70-åra.

Etter hvert ble Havanna-biennalens globale perspektiv utvidet til også å omfatte kunstnere fra immigrantmiljøene i verdens stadig mer flerkulturelle metropoler. Delvis som følge av den latinamerikanske immigrasjonen som er i ferd med å gjøre USA til et av verdens største spansktalende land, har også kunstnere bosatt i «hovedfiendens» leir blitt faste innslag.

USAs embargo har et kulturelt smutthull, og i år markeres dette særlig tydelig med to minneutstillinger over Jean-Michel Basquiat. Han var jo den første svarte billedkunstneren som selv opplevde internasjonal stjernestatus, og står posthumt med en mytisk posisjon. Her spiller selvsagt også de karibiske slektsbåndene til nabostaten Haiti inn, som tilførte mening og farge på hans frenetiske formspråk.

ETTERSOM DET KUBANSKE nasjonalgalleriet er under storstilt oppussing, foregår mer enn vanlig av denne sjuende biennalen på høyst ulike adresser rundt om i tomillionersbyen. Mye er lokalisert til den stadig mer restaurerte Havana Vieja, den gamle delen som Batista-regimet ville rive og som forfalt sterkt på 60- og 70-tallet da Castro-styret satset mest på landsbygda. Slike bygninger gir ofte en slående ramme til samtidskunsten, og det gjelder ikke minst installasjonene til den unge kubaneren Alexis Leyva som er kjent langt utover Cubas grenser under signaturen KCHO. I det tidligere San Francisco-klosteret står hans store, gebrekkelige bryggekonstruksjon i et hav av medisin- og romflasker, og vitner om menneskets lodd i en økonomisk sykdomsrammet verden.

Like i nærheten blir vi møtt av dansende kubanske ungdommer, iført rekonstruksjoner av Helio Oiticicas mangefargete «Parangoles» fra slutten av 60-tallet. Den avdøde brasilianske avantgardisten søkte å overbygge kløften mellom modernistisk esprit og folkelig fantasi, og de stofflig sammensatte og bærbare verkene som lå lik relikvier på siste Documenta-utstilling ble her aktivisert etter opphavsmannens intensjoner. Av unge rytmeglade kubanere med en musikalitet i kroppen som kan konkurrere med Rio de Janeiros favela-folk, som var de første til å virkeliggjøre Oiticicas performance-prosjekt.

HAVANNA-BIENNALENS mest attraktive utstillingssteder fins nok i de gamle militære festningsanleggene Castillo del Moro og Fortaleza de la Cabaña, med sine dype, bueformete rom bak tykke murer. Kubanske Tania Brugueras levende tablå med nakne - og nesten usynlige - mennesker i det mørklagte rommet som duftet intenst av visne sukkerrørsblad på gulvet, ble «overvåket» av en videoskjerm som viste Fidel Castro i et evig rundkjør fra møte til møte. Et sterkt statement om 90-åras desperate situasjon for kubanere i alminnelighet, men også med adresse til kulturens kår ettersom det nesten tussmørke tablået bærer tittelen «sjelens ingeniører» - som var Stalins betegnelse på kunstnerne.

Flere utstillere er å se i bybildet, blant annet chileneren Enrique Zamudios foto/maleriske sjøstykke på en vegg ved strandpromenaden Malecon, som ble en heftig opplevelse da bølgespruten fra Floridastredet slo langt inn i veibanen. Gruppa Escombros («Murbrokker») fra Argentina plasserer også sin «gavepakke» - en container med påskrifter om radioaktive og andre giftstoffer fra den rike til den tredje verden - i det offentlige rom.

DEN SAMME DIREKTE dialogen søker også den norske arkitektgruppa 3RW fra Bergen, med installasjonen «G 35» i en bar ved Havanna-katedralen. Der møtes kubanske totemskulpturer med stokker kledd inn i selbumønstret strikketøy, og et av hjørnene er omformet til en norsk stuekrok. Når man attpåtil kan nyte en bit hjemlig geitost til den kubanske Mojito-drinken, blir det et minnerikt øyeblikk av det globale i det lokale.

NORSK STUEKROK: Den bergenske arkitektgruppa 3RW har laget det norsk-kubanske dialogrommet
KARIBISK KRAFT: Maleriet «Den tredje verden» av Wilfredo Lam minner om den optimismen som frigjøringen fra kolonialismen skapte på 60-tallet.