GLOBALISERINGSPROSESSENE

har vært på dagsordenen ganske lenge. Nå skal endelig Stortinget lage politikk ut av dem. Vi er forbi det stadium der man enten var for fullt frislepp eller motstander av all globalisering. Utenriksdeparmentets melding (St. meld. 19, 2002-03) inntar en positiv grunnholdning til globaliseringen som et sett med muligheter, men peker samtidig på problemene. Globaliseringen «kan virke både hemmende og styrkende på konkurransen», heter det.

Stortingsmeldingen byr på en god beskrivelse av flere av globaliseringens ulike sider. Mer åpent er det om den leverer et godt grunnlag for politikk. Handel og de norske posisjonene i handelspolitikken er omtalt på velkjent vis. Finansmarkedenes liberalisering omtales med rette som et viktig kjennetegn som skiller dagens globalisering fra tidligere tiders. Et helt kapitel er viet økonomisk kriminalitet og etiske utfordringer til aktørene. I tillegg er de globale miljøproblemer, matsikkerhet og sårbarhet tatt opp som utfordringer. Mulighetene og problemene ved kulturell utveksling er også greitt dekket.

Men skal det lages politikk, må man være klar på hvilke krefter som driver globaliseringen og som politikk kan rettes inn på å bremse, kontrollere eller støtte. Meldingen ser teknologisk endring som en viktig drivkraft. Men teknologien hjelper først og fremst dem som driver; meldingen overser stort sett at globalisering er villet, et resultat av beslutninger. Det står stormakter, internasjonale institusjoner, politikere og ikke minst investorer og selskaper bak. Særlig land med de sterkeste finans-miljøene, Storbritannia og særlig USA, har som eksportører trukket fordel av den finansielle globaliseringen. Samtidig har velferdsytelser i disse landene blitt svekket som følge av at vinst er blitt bokført på en postkasse i et skatteparadis.