Globaliseringen i Stortinget

GLOBALISERINGSPROSESSENE

har vært på dagsordenen ganske lenge. Nå skal endelig Stortinget lage politikk ut av dem. Vi er forbi det stadium der man enten var for fullt frislepp eller motstander av all globalisering. Utenriksdeparmentets melding (St. meld. 19, 2002-03) inntar en positiv grunnholdning til globaliseringen som et sett med muligheter, men peker samtidig på problemene. Globaliseringen «kan virke både hemmende og styrkende på konkurransen», heter det.

Stortingsmeldingen byr på en god beskrivelse av flere av globaliseringens ulike sider. Mer åpent er det om den leverer et godt grunnlag for politikk. Handel og de norske posisjonene i handelspolitikken er omtalt på velkjent vis. Finansmarkedenes liberalisering omtales med rette som et viktig kjennetegn som skiller dagens globalisering fra tidligere tiders. Et helt kapitel er viet økonomisk kriminalitet og etiske utfordringer til aktørene. I tillegg er de globale miljøproblemer, matsikkerhet og sårbarhet tatt opp som utfordringer. Mulighetene og problemene ved kulturell utveksling er også greitt dekket.

Men skal det lages politikk, må man være klar på hvilke krefter som driver globaliseringen og som politikk kan rettes inn på å bremse, kontrollere eller støtte. Meldingen ser teknologisk endring som en viktig drivkraft. Men teknologien hjelper først og fremst dem som driver; meldingen overser stort sett at globalisering er villet, et resultat av beslutninger. Det står stormakter, internasjonale institusjoner, politikere og ikke minst investorer og selskaper bak. Særlig land med de sterkeste finans-miljøene, Storbritannia og særlig USA, har som eksportører trukket fordel av den finansielle globaliseringen. Samtidig har velferdsytelser i disse landene blitt svekket som følge av at vinst er blitt bokført på en postkasse i et skatteparadis.

MELDINGEN BEHANDLER

bra den kanskje sterkeste drivkraften i den økonomiske globaliseringen - internasjonale investeringer gjennom transnasjonale selskaper og allianser. Disse omtales som en «nettverksøkonomi». Det er ingen gal betegnelse. Men den kan overskygge det faktum - som forøvrig kort berøres i en annen del - at nettverksbyggingen i flere sektorer medfører oppkjøp og sammenslåinger som styrker markedsmakten til de få. Mens nettverkene i andre sektorer faktisk bygges ned og markedsmakten spres. Olje befinner seg i den første, elektronikk i den siste kategorien.

Det faktum at noen driver globaliseringen betyr ikke at andre ikke også kan tjene på den. Men den politiske debatten bør fokusere på hva som i det hele tatt er realistisk globaliseringspolitikk for et land i Norges posisjon? Hvor og hvordan kan vi faktisk påvirke prosessene? Meldingen tar «en modifisert Korvald» og hevder at lille Norge i handelspolitikken er en mellomstor makt. Det står likevel lite om hvordan den posisjonen kan og skal utøves. Meldingen er deterministisk når den sier at verdens-økonomien «veves stadig tettere sammen». Da er det av enda større interesse å få vite hva slags handlingsrom regjeringen mener at Norge har.

I omtalen av valuta-og finanskriser betones det at slike kriser «i all hovedsak er en følge av underliggende økonomiske problemer». De er landets egen skyld. Dette er et kontroversielt syn. Økonomer som Paul Krugman og Joseph Stiglitz har nettopp betont at de deregulerte finansmarkedene gir svært små spillerom for nasjonal økonomisk politikk og straffer mindre avvik urimelig hardt. Mange utviklingsland - men også land som Sverige - har fulgt en ganske ansvarlig økonomisk politikk. Likevel har de blitt rammet av en intensitet i kapitalflukt og en krisedybde som ikke samsvarer mye med de underliggende økonomiske problemene. Erfaringene fra Asia-krisen i 1997 vitner mest om effekten av en omseggripende panikk. Vi står med ett bein i et casino, det andre i en jo-jo-økonomi. Mens oppgangen i mange av landene var bygd på myter og urealistiske forventinger, var dynamikken i panikken som fulgte på samme måte bygget på rykter mer enn realistiske analyser.

DETTE ER SÆRLIG

alvorlig for utviklingslandene som ikke er med i internasjonale stabiliseringsordninger og der befolkningen ofte ikke har noe sikkerhetsnett når investorene innleder sin panikkartede kapitalflukt. Meldingens behandling av finanskriser står faktisk i kontrast til det som ellers sies om u-landenes utfordringer og svarene på disse. Meldingen understreker nemlig også behovet for å styrke u-landenes forhandlingsstyrke.

Det er store variasjoner i hvor omfattende og hvor sterk globaliseringen er, både når vi sammenlikner sektorer, land og selskaper. Fortsatt er det forskjeller mellom land og selskaper innenfor den markedsøkonomiske verden, og de består. Samtidig mangler gjennomgangen av de enkelte sektorer og tema ett samlende grep som binder delene sammen, men også tar høyde for disse variasjonene. Det stilles for få overordnede politiske spørsmål til debatt: Hvordan kan og bør markeder reguleres? Hvordan fremmer man langsiktige investeringer og hemmer man kortsiktige spekulative plasseringer? Hvordan sikrer økt og friere handel utvikling? Hva er fornuftig arbeidsdeling mellom nasjonal og internasjonal styring? Hvordan ser regjeringen på de ideelle transnasjonale bevegelsenes rolle? Og hva er Norges forhold til den økende regionaliseringen?

MELDINGEN BERØRER KNAPT

det faktum at mye av den bevegelse man omtaler som «globalisering» i realiteten er regionalisering, en økt vekt på økonomisk integrasjon og politisk samarbeid innen internasjonale regioner. Meldingen overser her en omfattende forskning. Regionene er nå verden over en viktig, kanskje den viktigste plattformen for politisk alliansebygging i og styring av globaliserings-prosessene. Det kan da ikke være Sem-erklæringens selvmordsparagraf som gjør at heller ikke dette tema får den plass det fortjener?

Et annet samlende grep som er viktig og som savnes er å kople liberaliseringen av finans og handel til økt bruk av makt. Ett uttrykk for dette er tendensen til bilateralisme. Ytelser i form av bistand og handelspreferanser er gjort betinget av åpning og avregulering av nasjonale finansmarkeder og nasjonale varemarkeder. Dagens bilaterale press, som nedfelles i avtaler, ser ut til å være hardere enn på svært lenge. Mens de snakker det ny-liberale språket og priser frihandelsideen, blir mange av aktørene mer merkantilistiske i praksis. Japan har gått den veien, og USAs sjefsforhandler Zoellick har åpent sagt at USA nå prioriterer bilaterale avtaler for å fremme amerikanske interesser.

GLOBALISERINGEN FREMMER

en blanding av konkurranse og konsentrasjon. Hva har Norge å fare med? Stikkordet er kunnskap, også i meldingen. Vi får gjentatt målene om økt satsing på forskning og innovasjon. Det som mangler er imidlertid en bredere analyse av det norske innovasjonssystemet og de begrensningene for økt satsing og utvikling av kunnskapsintensive næringer som ligger her. Har Norge egentlig en kunnskapskultur? Forstår folket at globalisering betyr at industri må flyttes til Kina og at Norge må tilpasse sitt næringsliv til sitt høye kostnadsnivå om velferden og pensjonene skal sikres? Og forstår Stortinget at det må heve kunnskapssatsingen over sektorkrav og lobbyistene og gi den ikke bare pengene den trenger, men også støtte på mange andre måter?