Oppfatningen nyanserer ikke, ser ikke variasjonene. Og folk flest er enten sterk tilhenger eller sterk motstander av det de hører.

«I dag er globaliseringen nesten komplett,» skriver Kristin Clemet i Dagens Næringsliv (2.3.). I en kronikk i Aftenposten (23.2.) kritiserer hun motstandere for å være «mot noe som faktisk skjer». Ett av motstandernes sannhetsvitner, journalistene Martin og Schumanns «Globaliseringsfellen», har nemlig også globaliseringen som et fullbyrdet faktum. Med denne enighet om virkelighetsbeskrivelsen mellom motstandere og tilhengere blir debatten styrt inn i det velkjente «er du for eller mot globaliseringen?»-sporet.

Det trenger ikke være slik. Selv om det er klare tendenser til det vi med rimelighet bør kalle «globalisering», er det ikke gitt at disse tendensene er sterkere i 1990-åtene enn de var i for eksempel 1890-årene. Det er heller ikke slik at all globalisering som faktisk foregår i dag, er enten bare positiv eller bare negativ. Før krangelen om dette tar helt av, trenger vi en opprydding i begrepsbruken, se på utviklingstendensene og på hvor de fører oss. Det er et presserende behov for dette før vi går til det tredje og siste: under hvilke forutsetninger fenomenet kan virke gunstig eller ugunstig på fordeling av makt og velferd og på ressurser og miljø.