Globaliseringens grenser

I den offentlige debatt forholder mange seg til begrepet «globalisering» som man forholdt seg til moderne «popmusikk» i dens barneår.

Oppfatningen nyanserer ikke, ser ikke variasjonene. Og folk flest er enten sterk tilhenger eller sterk motstander av det de hører.

«I dag er globaliseringen nesten komplett,» skriver Kristin Clemet i Dagens Næringsliv (2.3.). I en kronikk i Aftenposten (23.2.) kritiserer hun motstandere for å være «mot noe som faktisk skjer». Ett av motstandernes sannhetsvitner, journalistene Martin og Schumanns «Globaliseringsfellen», har nemlig også globaliseringen som et fullbyrdet faktum. Med denne enighet om virkelighetsbeskrivelsen mellom motstandere og tilhengere blir debatten styrt inn i det velkjente «er du for eller mot globaliseringen?»-sporet.

Det trenger ikke være slik. Selv om det er klare tendenser til det vi med rimelighet bør kalle «globalisering», er det ikke gitt at disse tendensene er sterkere i 1990-åtene enn de var i for eksempel 1890-årene. Det er heller ikke slik at all globalisering som faktisk foregår i dag, er enten bare positiv eller bare negativ. Før krangelen om dette tar helt av, trenger vi en opprydding i begrepsbruken, se på utviklingstendensene og på hvor de fører oss. Det er et presserende behov for dette før vi går til det tredje og siste: under hvilke forutsetninger fenomenet kan virke gunstig eller ugunstig på fordeling av makt og velferd og på ressurser og miljø.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når Clemet antar at «globalisering» er «alle de nye forbindelser og nettverk som dannes på tvers av nasjonalstatenes grenser Æ...Å den økte bevegelse - av mennesker, varer, tjenester og kapital - som skjer over landegrensene Æ...Å det som er felles, overnasjonalt og grenseløst» (Aftenposten 23.2.), blir begrepet altfor omfattende. Med en slik begrepsbruk er en tur med danskebåten eller handletur til Arvika «globalisering». Da er det heller ikke til å unngå at fenomenet oppfattes som en naturlov, ustoppelig og forutbestemt.

Globalisering i økonomisk forstand må få et snevrere, mer presist innhold. Den finner sted når prosesser som åpner de nasjonale økonomiene eller gjør dem like, omfatter (så godt som) hele verden. Dét skjer når den økonomiske politikk blir den samme i alle land - ved konvergens eller gjennom globale avtaler. Det skjer også når et fåtall transnasjonale selskaper etablerer en organisasjon for produksjon og salg over hele verden. Endelig skjer det når samme konkurranseforhold og/eller felles spilleregler blir gjort gjeldende for alle selskaper i form av ett globalt marked.

Når ordet globalisering brukes så mye, er det fordi det ofte egentlig er tale om internasjonalisering. Dette bør presiseres til å bety at de politiske institusjoner, i praksis staten, ved lovgivning og politiske vedtak åpner nasjonale økonomier for investeringer, samproduksjon og handel med utlandet. I land med en forholdsvis åpen økonomi, som Norge, er 1990-årene ikke noe avgjørende brudd med en internasjonalisering som alt lenge har pågått. Det er først og fremst i u-land og i de tidligere kommuniststatene at endringen i politikk er skjedd. Men med et viktig unntak for Kina og noen få andre land, har den politiske endringen så langt ikke medført at bredden i samhandling med utlandet har økt betydelig. Mange områder, særlig Afrika og Sentral-Asia, er fortsatt utenfor globaliseringsstrømmene.

En viktig grunn til det er at disse strømmene i stor grad styres av en annen prosess, transnasjonalisering. Den representerer kopling eller integrering av nasjonale økonomier i regi av private selskaper og organisasjoner og ut fra deres mål og strategi, uten statens (direkte) medvirkning. Selskapene driver aktiv kopling: Mer enn en tredel av den internasjonale handelen er ifølge FN internhandel - salg mellom filialer innenfor ett og samme selskap, og nok en tredel er salg mellom transnasjonale selskaper og deres underleverandører. Men svært mange nasjonale økonomier er så langt overhodet ikke med i disse koplingene. Og fortsatt selges over sytti prosent av alle varer og godt over åtti prosent av tjenestene i det land de produseres.

Globaliseringen får kraftige dytt fra to andre faktorer: den veldige økningen i kapitaltransaksjoner, og en tiltakende standardisering av produkter og produksjonsprosesser. Begge er i sin tur hjulpet fram av ny kommunikasjonsteknologi. Men fortsatt finnes det betydelige forskjeller mellom land, regioner og sektorer når det gjelder hvor mye de har tilpasset seg fri flyt av kapital og nye industristandarder. Innenfor handel er det i og med den nye Verdens handelsorganisasjon (WTO) vedtatt omfattende liberalisering og multilateral overvåking av verdenshandelen. Mange nye medlemmer betyr at disse nye skrittene vil kunne få global rekkevidde. Men gjennomføringen tar tid. Først i 2005 vil vi sikkert vite om vedtakene faktisk er satt ut i livet.

Victor Norman (NUPIs seminar om GATT/WTO 24.3.) mener også at globaliseringen ennå ikke er vidtgående. Men når han etter å ha slått fast at den bare er i sin begynnelse, spår at den snart vil komme til å skyte fart og at man ikke kan gjøre annet enn å tilpasse seg, anmelder jeg betydelig tvil. Jeg tror faktisk at jo mer globaliseringsprosessen lykkes, desto sterkere vil også motkreftene mot den melde seg.

Det mest iøynefallende globaliseringstrekket - eksplosjonen i og liberaliseringen av de finansielle transaksjoner siden 1980-årene - har redusert nasjonalstaters mulighet til å føre en makroøkonomisk politikk som skiller seg ut. Land kan derimot fortsatt i stor grad samarbeide om tiltak mot ustabilitet. Selskaper med langsiktige investeringer vil være blant dem som vil føle økt behov for det. I OECD samarbeides det som kjent mellom sentralbanker. Finanskrisene, senest den østasiatiske, vil høyst sannsynlig føre til mer samarbeid også utenfor OECD, til mer overvåking og regulering. Dette vil bli forankret i globale institusjoner, i første rekke Det internasjonale pengefondet. Men det kan tenkes at det regionale nivå etter noen tid blir relativt viktigere. Lykkes EU med sin Euro vil også asiatiske regjeringer omsider kunne bestemme seg for å bygge en regional monetær identitet. Vi kan komme til å se i finanssystemet det vi ser i handelen og tildels i de langsiktige investeringer: Internasjonaliseringen fører snarere til regionalisering enn til globalisering.

Ved siden av den økte risiko forbundet med finansiell ustabilitet er de viktigste bremseklossene på globaliseringen sosiale faktorer og kultur. Det er ikke sannsynlig at store grupper arbeidstakere som har opplevd vedvarende vekst, sysselsetting og velferdsbedring, finner seg i varig arbeidsløshet og redusert velferd. Dette gjelder selvsagt Europa, som har historiske erfaringer for at sosioøkonomisk krise skaper politisk reaksjon. I og med demokratiseringsprosessen, som nå også blir mer og mer global, vil det sosiale presset på det politiske systemet naturlig også øke. Dersom det er slik, eller kanskje rettere dersom folk flest oppfatter at det er slik, at globalisering marginaliserer arbeidstakere og skaper økte sosiale forskjeller, kan prosessen i realiteten komme til å slå bena under seg selv. Økt motstand mot markedsøkonomien og støtte for kommunistene i den tidligere Østblokken er ett av flere varsler.

Økonomisk globalisering kan antakelig et godt stykke på vei tilpasse seg kulturelle forskjeller. Mange selskap har vist at de er i stand til det. Globaliseringen som moderniserende, kunnskapsspredende prosess kan selvsagt ha klare positive virkninger på alle samfunn. Men dersom kulturuttrykk og identitet som lokalt oppfattes som viktige, tvert om blir overkjørt av «turbokapitalisme» og oppkjøp fra utlandet, vil det oppstå motbevegelser av ulik karakter og styrke.

Derfor: Om det er slik at vi bare er i begynnelsen av globaliseringen, er vi sannsynligvis også bare ved starten av motbevegelsene. For dem som synes det er sentralt å fremme markedsøkonomi og et liberalt demokrati samtidig uten å havne i politisk krise, er det antakelig viktig å innse at globaliseringen har sine grenser.