Selvsagt går det ikke an bare å være «for» eller «mot» globaliseringen; Helge Hveem skal ha lest meg med stor uvilje for å kunne tolke meg slik. Likevel er det påfallende hvordan holdningene til globaliseringen er i ferd med å danne en ny og viktig politisk akse i svært mange land, og hvor mange som uttaler seg enten overveiende negativt eller positivt om globaliseringen.

Foreløpig synes jeg nok at optimistene (om jeg får kalle dem det) er litt flinkere til å påpeke hvilke problemer globaliseringen stiller oss overfor - enn pessimistene er til å påpeke hva som tross alt er positivt.

Kulturminister Anne Enger Lahnstein er et godt eksempel: Hun makter ikke å få frem en eneste positiv mulighet eller konsekvens av globaliseringen (se for eksempel Dagsavisen 23.5).

Globaliseringen handler dessuten ikke bare om økonomi, slik Hveem kan etterlate inntrykk av. De nye folkevandringene over landegrensene kan for eksempel ikke sees isolert - eller betraktes som noe helt annet - enn globaliseringen «i økonomisk forstand». Både endringene i finansmarkedene og de nye folkevandringene henger nært sammen med den teknologiske utviklingen. Men det at menneskene kan bevege seg friere (hvis politikerne vil), samtidig som de ikke kommer som slaver eller herrer, men som likemenn, fører også gradvis til at rasebegrepet blir irrelevant. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må innebære et enormt positivt potensiale for menneskeheten, en mulighet som - hvis den blir håndtert riktig - kan befri oss fra et begrep og en idé som har påført menneskene utrolig mye lidelse.