Globaliseringens muligheter

I en kronikk 14. mai om «Globaliseringens grenser» avlegger professor Helge Hveem meg en visitt. Han mener jeg anlegger et altfor bredt perspektiv på begrepet globalisering, og at jeg bidrar til å styre globaliseringsdebatten inn i et snevert spor, der man enten er «for» eller «mot» globaliseringen.

Selvsagt går det ikke an bare å være «for» eller «mot» globaliseringen; Helge Hveem skal ha lest meg med stor uvilje for å kunne tolke meg slik. Likevel er det påfallende hvordan holdningene til globaliseringen er i ferd med å danne en ny og viktig politisk akse i svært mange land, og hvor mange som uttaler seg enten overveiende negativt eller positivt om globaliseringen.

Foreløpig synes jeg nok at optimistene (om jeg får kalle dem det) er litt flinkere til å påpeke hvilke problemer globaliseringen stiller oss overfor - enn pessimistene er til å påpeke hva som tross alt er positivt.

Kulturminister Anne Enger Lahnstein er et godt eksempel: Hun makter ikke å få frem en eneste positiv mulighet eller konsekvens av globaliseringen (se for eksempel Dagsavisen 23.5).

Globaliseringen handler dessuten ikke bare om økonomi, slik Hveem kan etterlate inntrykk av. De nye folkevandringene over landegrensene kan for eksempel ikke sees isolert - eller betraktes som noe helt annet - enn globaliseringen «i økonomisk forstand». Både endringene i finansmarkedene og de nye folkevandringene henger nært sammen med den teknologiske utviklingen. Men det at menneskene kan bevege seg friere (hvis politikerne vil), samtidig som de ikke kommer som slaver eller herrer, men som likemenn, fører også gradvis til at rasebegrepet blir irrelevant. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må innebære et enormt positivt potensiale for menneskeheten, en mulighet som - hvis den blir håndtert riktig - kan befri oss fra et begrep og en idé som har påført menneskene utrolig mye lidelse.

Jeg ser, komprimert, to hovedproblemer knyttet til globaliseringen, og de henger sammen:

Det ene dreier seg om nasjonalstatenes (og dermed politikkens) reduserte innflytelse - det andre om selve tempoet i forandringene i finansmarkedene, som gjør at «trege» politiske institusjoner, enten de er nasjonale eller overnasjonale, får problemer med å henge med.

Dette er problemer, men jeg betrakter dem ikke som uløselige - med mindre vi gjør nasjonalstatene og gamle politiske styringssystemer til et mål i seg selv. Gjør vi det, kan vi selv bidra til å skape et tredje problem, noe vi allerede ser tegn til i mange land og sektorer: Motviljen mot forandring kan være så stor at forandringene til slutt kommer som en brottsjø.

Den finske filosofen Georg Henrik von Wright skriver om alliansen mellom vitenskap, teknologi og industriell produksjon som «er i ferd med å løsrive seg fra sine tidligere bindinger til nasjonalstatene» og danne sitt eget autonome system, «hvis utvikling følger sine egne lover ...». Helge Hveem skriver i grunnen om det samme, og eksemplene ser vi hver dag. For å ta et bitte lite eksempel: Forleden leste jeg at Norges største platebutikk, Akers Mic, overveide å flagge ut sin netthandel fordi bedriften er misfornøyd med det norske forbudet mot parallellimport og norske momsregler. Det er ikke sikkert det gjør noe, men jeg er ganske sikker på at det er eksempel på en liten brottsjø, i den forstand at politikken ennå ikke har tatt inn over seg hva som egentlig skjer og kan skje i markedene, og at man venter for lenge med å diskutere hvilke nye løsninger man må møte globaliseringsutfordringen med.

De aller fleste vil være enige i at vi trenger fellesskapsordninger, styring og politikk, og spørsmålet blir da om vi kan finne frem til nye styringsarenaer og -instrumenter som både kan kompensere for nasjonalstatenes reduserte innflytelse og den tradisjonelle tregheten i demokratiske institusjoner. Menneskeheten har overkommet større problemer før, og jeg tror vi kan gjøre det igjen. For igjen å nevne et eksempel:

Vi har selvsagt ikke funnet løsningen med stor L på miljøproblemene, men i løpet av ganske få år er det i hvert fall erkjent av en hel verden at miljøproblemene er felles, at vi lever på én klode, og at vi må samarbeide, dersom vi skal ha håp om å løse problemene.

I denne konteksten er det kanskje ikke så rart at det er et visst sammenfall mellom nei til EU-bevegelsen og «globaliseringspessimistene», selv om det finnes viktige og gledelige unntak, som for eksempel Erik Solheim. Mange av oss som sa (og fortsatt sier!) ja til EU, gjorde det bl.a. fordi vi også ser på utviklingen av EU som et forsøk på å gjenvinne styring . Dagens EU er i seg selv en erkjennelse av at de nasjonalstatlige suverenitets- og ikke-innblandingsdoktrinene ikke lenger er så egnet når de viktigste problemene er overnasjonale eller når «nærsynte», nasjonale løsninger bare bidrar til å forsterke eller forflytte problemene til den andre siden av grensen.

Jeg er i hovedsak positivt innstilt til globaliseringen. Enten den er i sin spede begynnelse eller er kommet svært langt, ser jeg flere muligheter enn problemer. Jeg mener for eksempel at vi må stelle oss svært dårlig for å gå i den berømte «globaliseringsfella», der så mye som 80 prosent av befolkningen faller utenfor og ut i arbeidsløshet. Ingenting tyder på at det ikke blir nok arbeid til alle («the end of work»), hvis vi ønsker arbeid til alle - men vi kan selvsagt organisere oss så dårlig og oppføre oss så dumt at vi likevel får arbeidsløshet. At arbeidet skal ta slutt, uansett hva vi gjør (dvs. at arbeidsmengden er gitt), er imidlertid en myte som mer bidrar til å skremme enn til å oppmuntre oss til å lete etter gode organisatoriske og økonomiske løsninger. Tvert om kan kunnskapssamfunnet, som henger nøye sammen med globaliseringen, åpne muligheter for at en langt større andel av befolkningene kan ha en interessant jobb, og til at forholdet mellom arbeid og kapital blir ytterligere moderert.

Globaliseringen innebærer et potensiale for velstandsøkning for dem som er fattige. Friere handel har gitt enorme økonomiske gevinster både for Norge og for mange land i den tredje verden, og det er neppe tilfeldig at mange regioner nå bygger opp frihandelsområder etter mønster fra EU, eller at så mange u-land anstrenger seg for å realisere Nelson Mandelas drøm om å bygge ned nasjonale murer. Globaliseringen innebærer også et potensiale for demokratisering . At Kina nå kanskje demokratiseres, skyldes nok ikke bare snille makthavere, men kanskje vel så mye de begrensede muligheter makthaverne har til å unngå demokratisering. Og globaliseringen innebærer en mulighet for menneskelig samkvem på tvers av ytre likhetstrekk og på tross av medfødt «bagasje». Jeg skriver «potensiale» og «mulighet», fordi vi selvsagt ikke har noen garanti for at mulighetene blir realisert. Muligheter kan også misbrukes.

Skal vi unngå å misbruke dem, må vi snarest ta fatt på debatten om hvordan vi - både som enkeltpersoner, bedrifter, regioner og nasjoner - skal møte globaliseringen. Debatten har startet i mange land, men foreløpig befinner mange seg på besvergelsesplanet i Norge. Jeg synes for eksempel det er ganske trist når en kulturminister i et av verdens rikeste land ikke er i stand til å uttrykke annet om globalisering og kultur enn at «mye av det beste i lokal og nasjonal kulturtradisjon (utsettes for) forflatning og ensretting». Hvor har hun vært de senere år? Ser hun ikke at globaliseringen også fører til kulturelt mangfold; til at det dannes nye menneskelige nettverk på tvers av gamle grenser og skiller; til at vi lærer å kjenne, tolerere og ta i bruk andre former for kulturuttrykk og -inntrykk; til at kulturen kan oppleves og skapes av flere; til at det oppstår nye kulturuttrykk og formidlingsformer; til mindre konformitetspress og til større frihet til å velge sitt eget kulturuttrykk?

Globaliseringen fører til en form for global homogenisering (dét er riktig), men den fører også til mye større lokalt mangfold. Derfor blomstrer kulturen som aldri før. Men da er det sneversynt, etter min mening, å holde seg med gamle dogmer som synes å dele kulturen i to: Enten er den god, idealistisk og nasjonal eller så er den simpel, kommersiell og utenlandsk (for ikke å si amerikansk).

På et møte i Konkurransetilsynet for en tid siden hørte jeg et foredrag av professor Victor Norman om hvordan en eventuell ny konkurranselovgivning kunne tenkes å se ut, dersom den i større grad enn nå skulle ta vare på de nye utfordringer globaliseringen stiller oss overfor.

Uten å gå god for den løsning han skisserte, kan jeg i hvert fall gå god for at det er et av de få interessante bidragene jeg har hørt i Norge til nå med sikte på å finne løsninger på problemene, snarere enn bare å akke seg over dem. Slike foredrag og diskusjoner trenger vi mer av, enten det dreier seg om kultur eller konkurranse.