POPULÆR UTFORDRER: Bernie Sanders er blant venstrepopulistene som kommer med enkle svar på hvordan arbeiderklassen skal gjenreises.Foto: Michael Nigro/Pacific Press
POPULÆR UTFORDRER: Bernie Sanders er blant venstrepopulistene som kommer med enkle svar på hvordan arbeiderklassen skal gjenreises.Foto: Michael Nigro/Pacific PressVis mer

Globaliseringens tapere

Nå vil alle ta på alvor globaliseringens tapere. Men hva kan vi gjøre? 

Kommentar

Det er duket for et nytt Bismarcksk øyeblikk i europeisk historie. I Storbritannia har den konservative statsministeren Theresa May lovet at det er arbeiderklassens interesser som skal stå i sentrum for regjeringens politikk. Her hjemme peker Jonas Gahr Støre i samme retning.

Det er Den tredje veis ideologi som nå ligger nede for telling. I flere tiår har budskapet fra de sentrale partiene vært at alle ville tjene på mer handel, global integrasjon, marked og effektivisering. Men nå har folket i mange land fått nok. Usikkerhet knyttet til arbeid, bolig, innvandring, og ikke minst identitet, har ikke blitt møtt med forståelse. Det er ikke overraskende at mange viser fingeren til elitene og sier nei til EU.

Men det er ikke gitt at høyre- og venstrepopulistenes kraftfulle virkemidler, som å stenge grensene, trekke seg fra internasjonale konvensjoner og handelsavtaler og forlate EU eller EØS, er veien å gå. Å beskytte arbeiderklassen mot konkurranse ved å stenge grensene og få på plass tollmurer, vil riktignok komme innvandringsskeptikere og enkelte grupper til gode. Men prisen er intet mindre enn lavere økonomisk vekst, dyrere forbruksvarer, mange utenlandske arbeidere uten jobb, mangel på tilførsel av kompetent arbeidskraft, for ikke å snakke om en radikal økning i byråkratiet når vi må melde oss ut av EØS og handelsavtalene.

Slik den tyske kansleren Otto von Bismarck introduserte velferdsstaten for å demme opp for arbeiderklassens økende makt, kan Støre og May ta arbeiderklassen på alvor, uten å støtte revolusjonen mange forfekter. Men skal de gjøre det, må de ha troverdige svar på de utfordringene vi står overfor.

Foruten å sikre gode konkurransevilkår, er fortsatt det viktigste vi kan gjøre å hegne om den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen. Sjenerøse velferdsordninger og en sentralisert lønnsdannelse, er utviklet over tid som svar på usikkerheten den internasjonale konkurransen bringer med seg. Det blir det ikke mindre behov for.

Men i en tid med relativt lav økonomisk vekst, økende ulikheter og høy arbeidsledighet, trenger vi mer enn noen gang en passende kombinasjon av offentlige investeringer, treffsikre skatter og en jevnere fordeling av eierskapet til kapitalen.

Offentlige investeringer i utdanning og infrastruktur gir arbeidsplasser i dag og høy avkastning på sikt. Hvis det offentlige står for gode toglinjer, klokt organiserte byer og gode IKT-løsninger, vil det redusere transaksjonskostnadene til private bedrifter og øke produktiviteten til arbeiderne. Det kan både øke veksten, skape flere jobber og øke lønningene til arbeiderne. Prominente økonomer som Lawrence Summers og Paul Krugman foreslår dette som kur mot stagnasjonen i verdensøkonomien, som preges av lav etterspørsel og investeringsvilje.

Et problem er at investeringer og velferdsstatens ytelser gjerne krever høye skatter. Og skatter på produktiv virksomhet kan redusere villigheten til å arbeide og investere, siden alternativene blir mer attraktive.

Men det gjelder ikke alle former for skatt. Den fremste kilden til ulikhet er den enorme prisveksten på land og bolig. Land og bolig er også betydelig underbeskattet. Det fører både til at vi vrir investeringene over til bolig og at noen land- og boligeiere stikker av med enorme summer. Det øker ulikheten, arbeidsledigheten og reduserer den økonomiske veksten. En klokt innrettet eiendomsskatt, gjerne prosentvis økende med økende verdi på boligen, vil være et treffsikkert virkemiddel. Et annet forslag, populært blant økonomer, er å skattlegge verdien på land.

En annen vekstfremmende skatteendring, er å vri skatt fra inntekt til forbruk, og spesielt over til klimaskadelig forbruk. En fordel med det er at vi sparer på forbruket, heller enn timene vi arbeider. Det er bra både for verdiskapingen og miljøet.

En ulempe er at de rikeste bruker en mindre andel av inntekten sin på forbruk. Dermed blir forbruksskatten gjerne regressiv, altså at den legges forholdsmessig mye på de med lave inntekter. En måte å bøte på dette er å innføre en progressiv forbruksskatt, som øker med størrelsen på forbruket, slik økonomen Robert Frank har foreslått. Forbruksskatten beregnes ved å trekke fra sparte midler i løpet av et år fra inntekten. Det vil sikre de ønskede virkninger, samtidig som en sikrer at de rike betaler sin andel.

Innføres en ekstra skatt på forurensing, vil dette ha enda gunstigere effekter. For å gjøre dette forslaget mer populært kan en følge ideen til James Hansen og Miljøpartiet De Grønne, som vil øremerke inntektene fra avgiften og betale den tilbake til folk. Det vil gjøre skatten populær i folks øyne, siden avgiften skjules i prisen, mens gevinsten kommer klart fram i form av et tydelig merket fradrag i selvangivelsen.

Ser vi på landene rundt oss, gir det også grunn til å planlegge for et scenario hvor mange har et mer usikkert og løsere tilknyttet forhold til arbeidsmarkedet. Mange er også bekymret for at teknologien vil gjøre mange jobber overflødig, uten å skape like mange nye, trygge arbeidsplasser. Et velferdssystem hvor trygdene er avhengige av tidligere arbeidsinnsats, er ikke nødvendigvis godt tilpasset et slikt arbeidsmarked.

Et forslag som er blitt presentert som en mulig løsning, er borgerlønn; en inntekt alle har rett på uavhengig av deres tilknytning til arbeidslivet. Borgerlønn er en god idé, men er trolig bedre tilpasset i nesten alle andre land enn Norge, grunnet at vi allerede har sjenerøse ytelser på plass for de aller fleste. Men andre borgerlønnsliknende forslag, bør vurderes.

Arbeidsgiveravgiften gjør det lønnsomt å erstatte arbeiderne med maskiner, siden det er en særegen skatt på arbeid. Det kan være bra for å rasjonalisere driften, men i møte med økende arbeidsledighet kan det å redusere eller fjerne arbeidsgiveravgiften være en riktig avveining, for å gjøre det lønnsomt å ansette flere arbeidere.

Et liknende forslag er å innføre et jobbskattefradrag, slik de har i både Storbritannia, USA og Sverige (se pdf). Det er en skattereduksjon, som er størst for de med lave inntekter, og som avtar med stigende inntekt. Det sikrer at de som ikke får en høy nok lønn i arbeidsmarkedet får mer igjen i lommeboka. Det virker også som et insentiv til å jobbe, siden det er der skattefordelen kommer.

Et mer radikalt alternativ er å innføre en negativ inntektsskatt, etter modell fra økonomen Milton Friedman. Det innebærer at alle er sikret en inntekt fra staten; en inntekt som reduseres med økende inntekt fra andre kilder, men aldri så mye at det ikke vil lønne seg å jobbe.

Den siste biten i puslespillet handler om eierskap. Norge er et land av selveiere, noe som gjør at mange sitter på betydelige verdier i egen bolig. Men eierskapet over det Karl Marx kalte produksjonsmidlene, er svært ujevnt fordelt.

Det kan by på problemer om robotene skulle ta over stadig flere arbeidsoppgaver, spesielt om den frie konkurransen ikke sikres. Et forslag fra økonomen Richard Freeman er derfor å sikre arbeidstakerne eierskap over bedriftene.

Både Freeman (se pdf) og Anthony Atkinson foreslår også at arbeidstakerne må få eierskap over robotene, slik at de sikres en inntekt selv om robotene skulle ende med å erstatte dem. Atkinson foreslår også at myndighetene tar grep for å sikre at den teknologiske utviklingen fører til at robotene supplerer arbeiderne, snarere enn å erstatte dem helt.

Hvordan dette kan gjøres på en god måte, er imidlertid vanskelig å se for seg. Trolig er myndighetene flinkere til å legge insentivene til rette, ved å fjerne arbeidsgiveravgiften og legge en ekstra skatt på bruk av roboter om nødvendig, enn å styre teknologiutviklingen.

Noen av ideene er kanskje ikke tiden moden for ennå. Men skal vi sikre en jevnere fordeling av godene, fortsatt bærekraftig økonomisk vekst og meningsfullt arbeid til alle, så må nye, konkrete ideer diskuteres. Velger vi gale løsninger i Det bismarckske øyeblikket, kan skadene bli store.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook