Globaliseringsmotstandernes angst

GLOBALISERINGSKRITIKKEN

utgjør en sterk understrøm av motstand mot storkonsernenes kronisk økende makt, som undergraver de demokratiske institusjonene, og inngir en følelse av at utviklingen er skjebnesbestemt. Dagbladets utmerkede Stian Bromark anmelder 15.3. den britiske forfatteren Noreena Hertz` bok Den tause revolusjonen, og gjengir seks av hennes krav, med særlig front mot overtroen på at de fattige blir rikere bare de rike blir det først. Men det er noe som mangler.

Attac Tyskland maner til kamp mot nedbyggingen av velferdsstaten. Attac Norge bestemte nå på sitt landsmøte at de vil kjempe mot privatisering, inkludert pensjonsreformen, preget som de er av fagforeningsinteresser og aktører i krysningspunktet mellom SV og RV. De vil selvsagt også beholde et globalt perspektiv. Men noe mangler. Nemlig evnen eller viljen til å fastholde en upopulær og nødvendig innsikt i at ressursforbruket i rike land ikke kan fortsette å øke. Tvert om må det ned. Nyliberalismen er ikke bare en ideologi som gir kapitalen stor frihet og makt. Den er også en ideologi som gjør det til noe nær en menneskerett for individet og forbruke fritt og uhemmet og uten uro for konsekvensene. Hertz vil beskytte arbeidsstandarder og miljø i u-land ved eksportproduksjon, men synes ikke å vite noe om de samlede miljøskadene ved overforbruk. Mange av globaliseringsmotstanderne drømmer om «Det gode system», der de fattige får mer, der velferden øker i i-landene, og der det går fortreffelig med naturen og framtiden.

UNDPs Outlook 2000 anslår at ressursforbruket i i-landene må ned til en tidel for å frigjøre nok ressurser til verdens fattige.

EN GLOBALISERINGSMOTSTAND

som engster seg for å støte vanlige, forbruksglade mennesker i Tyskland, England eller Norge støtter opp om globaliseringstilhengernes myte om at alle alltid kan få mer i en vidunderlig, teknologidrevet vekst. Uten økologisk forståelse for grenser, og vilje til å dele, vil globaliseringkritikken bygge på foreldete modeller om motsetningen mellom arbeid og kapital, også lønnsmotagere i Vesten må begrense seg. En økologisk basert kritikk av overforbruk, vil kunne gi globaliseringsmotstanden større troverdighet, ganske særlig når klimaet er ute av kontroll, og skadene rammer verst i u-landene. Og uten en forståelse av naturens tålegrenser kan det ikke formuleres brukbare strategier for en verden som skal vare en stund.