Globetrotter og fantast

Mens norske forfattere (Wassmo, Fosnes Hansen, Kjærstad, Ullmann) setter sitt preg på de danske bestselgerlistene, står det ytterst skralt til den motsatte veien.

Om det skyldes nordmenns manglende interesse eller at dansk litteratur befinner seg nede i en bølgedal, skal være usagt, men faktum er at den danske nåtidslitteraturen, på få unntak nær, er helt ukjent for det brede publikum i Norge.

Et av de viktige unntakene er Ib Michael, som gledet mange norske lesere med den selvbiografiske trilogien «Vaniljepiken» (1994), «Den tolvte rytter» (1995) og «Brev til månen» (1996), og som styrket sin stilling med den i dobbelt forstand fabelaktige romanen «Prins» (1998). Nå foreligger en ny bok av Michael, som sedvanlig utmerket og danisme-fritt oversatt av Knut Johansen.

Hjemløshet

Michael har vært en reisende hele sitt voksne liv, fascinert av det eksotiske og tiltrukket av fremmede kulturer, en globetrotter og fantast for hvem Danmark og et flatt virkelighetsbilde føles som et altfor snevert tønnebånd å vandre i.

Om en av personene i «Atkinsons kino», en mann kalt Tom Hollender, heter det at «han er en klabautermann. Med havets rullende gulv av hjemløshet under føttene føler han seg vel til pass».

Det samme kunne forfatteren ha sagt om seg selv og den anonyme jeg-fortelleren som opptrer i de fleste av de fortellingene boka består av.

Som «magisk realist» med vingeflukt og historisk sus har Michael trekk til felles både med Fløgstad, Kjærstad og Fosnes Hansen. Sine romantiske og fantastiske fabuleringer deler han kanskje især med den siste. Den rapsodiske komposisjonsmåten i «Atkinsons kino» likner dessuten den vi finner i «Beretninger om beskyttelse», men bak begge forfattere hviler skyggen av Karen Blixen, som de har opptattheten av skjebneforestillinger, fantastiske og uforklarlige hendelser og tilsynelatende uforståelige sammentreff til felles med.

Fantastisk kino

Slike sammentreff og uforklarligheter viser tittelen til. Ifølge teksten bygde arkitekten Robert Atkinson en fantastisk kino i Brighton. Da den ble bygd, skal det ha steget et orgel opp fra prosceniet, et orgel som ga seg til å spille tilsynelatende helt av seg selv. Og ikke nok med det. Under en filmframvisning i april 1945, med opptak fra innskipningen av befridde konsentrasjonsleirfanger, ga bildene seg til å riste og man så passasjerene som røntgenbilder, med skjeletter som lysende rør og flimmer fra kranier. Uka etter ble skipet med fangene skutt i senk og alle omkom.

Mosaikk


«En vandrehistorie» kalles boka, som på overflaten består av mer eller mindre løst sammenkjedede historier, der forfatteren tar oss med fra Polynesia til Wien, fra Roma til Mexico, og enda videre omkring, men der det siste landet og jeg-personen (Michaels alter ego ) og hans bestrebelser på å komme til bunns i den grumme skjebnen til den østerrikske erkehertugen Maximilan som arvet et keiserrike i Mexico, opptar størst plass.

Med suveren frihet i forhold til tid og rom fletter forfatteren fortellingene sammen slik at de danner et mønster, en mosaikk av skjebner som griper inn i hverandre, idet han insisterer på lovmessigheten i variasjoner og paralleller, så uforenelige de enn måtte synes.

Fabulator


Målet er å finne det punkt hvor skjebnelinjene løper sammen. Da, heter det, går alle reisendes drøm i oppfyllelse: «For én gangs skyld å være koordinat hvor tid og rom møtes. Fokus i en sirkel hvis omkrets er uendelig og hvis sentrum finnes overalt.» For en snusfornuftig rasjonalist kan dette lyde som det rene vås, men det tjener ingen hensikt å stille opp med slike innvendinger. Da utelukker man seg selv fra et univers der fantasien har fått frie tøyler.

Lykketreffet med «Prins», der poesi, realisme og fantasi gikk opp i en høyere enhet, gjentar seg kanskje ikke her, men som fabulator og eventyrforteller er forfatteren helt på høyde. Det fine med Michael er at han taler til drømmeren i oss, han som lar seg besnære av fantasiens flukt over vanne. Fjernere fra kysk minimalisme eller skitten realisme kan knapt noen forfatter stå.