Glødende pasjon

BERGEN (Dagbladet): Det er en primitiv, ja, nesten rå kjerne i alt som klinger fra Truls Mørks cello. Derfor tar det aldri mer enn et par takter før du gjenkjenner tonefallet, som skiller ham fra alle andre cellister.

Unikt

I går kveld bød mulighetene seg allerede i Prokofjevs C-dur sonate, etter Miaskovskijs Cellosonate, som gikk unna som oppvarming.

Prokofjev komponerte sin sonate til den pur unge Rostropovitsj, og investerte et helt livs komponisterfaring i den. Det ble utløst til gagns av Mørk, både den desperate patosen og den forskrudde munterheten som legger verket vindskeivt an mot tradisjonen. Verket klinger på grensen til det forpinte, og Mørk mildnet ingen ting der han foldet seg rundt instrumentet og rugget og vogget det fram til klimaks i første sats, som en folieadeux.

Samstemt

Men de var tre: Truls Mørk, celloen og Kathryn Stott, som forankret det hele med sikkert grep om klaveret og formen.

Etter at Mørk alene hadde gitt lyd til Arne Nordheims renstemte Cellosuite, spilte hun opp til intensiteten hos Mørk i kveldens avslutningsverk også, Brahms' 2. Cellosonate. Slik fikk de verket til å gløde, også i de lavmælte registre slik bare Brahms' musikk kan, båret oppe av en pasjon uten ende.