Laban
LabanVis mer

«Gløder av godhet»

Men noen kunne godt kastet litt mer penger inn i «Laban - Bulder og brak».

|||FILM: Barn er rare. I den sårbare alderen der de kan bli lemlestet eller elektrosjokket bare de tar en feil sving og der foreldre ligger søvnløse og kaldsvetter ved tanken på farene som finnes der ute, trekkes de allerede mot det mørke. Før de havner på Kaptein Sabeltann-kjøret og kaster seg over Brødrene «Løvehjerte» og «Harry Potter», er sjansen stor for at de svinger innom slottet til det lille spøkelset Laban og lillesøsteren hans, Labolina, som er blitt en småbarnsfarsott komplett med melkekrus og sengesett.

Gløder av godhet
Så veldig nifst er det dog ikke. Spøkelsesfamilien som befolker bøkene, og nå tegnefilmen «Laban - Bulder og brak», gløder av godhet, med store, vennlige ansikter som knapt er i stand til å uttrykke noen form for misbilligelse - men filmen kaster badeball med det skumle ved å legge inn litt kilende spøkelsesromantikk. Filmen består av seks historier, uskyldige fantasier om bursdagsfeiringer og overnattingsbesøk, men lar også Laban gå seg vill i en labyrint av fangehull og spise kaker av spindelvev. «Laban - Bulder og brak» er en varm og hyggelig familiefilm, et trygt valg for foreldre som i tillegg til alt det andre de bekymrer seg for, uroer seg for populærkulturens innflytelse på barna.

Litt billig
Men så er det en irriterende side ved tegnefilmer for veldig små barn at de ofte ser litt billige ut. Streken er enkel, bakgrunnene statiske. «Laban - Bulder og brak» er intet unntak, selv om animatørene i produksjonsselskapet PennFilm gjør sitt beste med å skape akvarellaktige bakgrunner med fine farger og strukturer. Her burde det vært kastet inn mer penger. Om vi skal dømme etter størrelsen på de tallrike Laban og Labolina-butikkene, er det ingenting som tyder på at det er smalhans i hjemmet til Laban-skaperne Inger og Lasse Sandberg. Og det purunge publikummet fortjener bedre.