Gløder ikke

Noen elsker å hate Knut Faldbakkens bøker. Personlig hører jeg ikke til denne gruppen lesere. Tvert imot mener jeg at han i tidenes løp har innlagt seg betydelige litterære fortjenester.

Men det er sider ved hans forfatterskap jeg aldri har hatt særlig sans for. Disse sidene veier tungt, altfor tungt i hans siste roman.

Samliv av den problematiske sorten har alltid vært Faldbakkens spesiale. Paret vi presenteres for her, har ikke levd sammen på tjue år, men det gjør ingen forskjell. Vi ble kjent med Nicole og Christian i «Når jeg ser deg». Der ble deres liv formidlet fra en annen vinkel, og som der er åstedet her en liten kystby i Spania hvor de to eksene kamperer sammen after all these years .

Hun er feit som en gris, han en elegant playboymillionær som har slått seg opp på lyssky transaksjoner i Karibia. Etter at det umake paret blir kjent med et annet par, begynner saker og ting å skje.

Litt erotikk

Som sedvanlig smører Faldbakken på med litt pikant erotikk (likevel ikke så mye denne gang) og en dæsj kriminelt krydder. Men det hele virker temmelig innstudert, for ikke å si lite troverdig. Han må ty til altfor mange kunstgrep for å få den litterære kabalen til å gå opp.

Det gjelder også for den delen av handlingen som er lagt til fortida - alt i alt den mest hederlige i boka. Her får vi parets forhistorie. Det handler om gymnasforelskelse, tidlig ekteskap, utroskap (fra hennes side), omsorgssvikt, psykiske nedturer og en tenåringssønn som havner på gale veier. En historie om innbilt sterilitet virker her like kunstig som en overraskende stor pokergevinst.

Historien er sørgelig nok, og i og for seg realistisk og treffsikkert beskrevet. Men Faldbakken klarer ikke å knytte den overbevisende sammen med de mer spektakulære hendelsene på nåtidsplanet.

Pensler ut

Til kunstgrepene hører en rekke tilfeldige møter. Blant annet viser det seg at mannen i det andre paret innehar en nøkkelrolle i sønnens tragedie. I beste Fosnes Hansen-ånd forsøker Faldbakken å rettferdiggjøre disse tilfeldighetene - uten å overbevise.

Han tar seg god tid denne gangen, pensler ut beskrivelsene i sin karakteristiske skjønnskrift - med velmodulerte setninger uten glød eller mothaker. Det likner en slags verbal intimmassasje der forfatteren med glatt og øvet hånd gnir sine myke setninger mot hjernebarken vår og luller oss inn i søvnig velvære. I tidligere bøker har han rørt ved smertepunkter mange helst vil ha for seg selv, denne gangen glatter han over dem og hensetter oss i en tilstand av matt og likegyldig ro.

KUNSTGREP: Knut Faldbakken tyr til alt for mange kunstgrep for å få sin litterære kabal til å gå opp.