Glorete Goldie

Man bør være ferdig med øvelsesfilmene sine før man hyrer to plakatnavn som David Bowie og Goldie til å bære en film. Og det er lureri å la disse to være billettselgere for en film som er en uferdig sjangerstudie.

Kameratene Terry (drum\'n\'-bass-artisten Goldie) og Ray (Andrew Goth) har nettopp kommet ut av fengsel i Manchester. De møter gamlegjengen The Warlords, som er på randen av bandekrig med kineserne - The Triads.

Ray vil ut av gjengmiljøet, mens Terry vil ta gata tilbake. Han mister etter hvert fullstendig grepet på gjengen, som heller vil gi seg hen til musikk, dans og et liv uten vold.

Goldie er aldeles ikke tapt foran et kamera, og god som bråkjekk skurk med tenner i gull og diamanter. Men det tipper mot det påtatte. David Bowie spiller den pedantiske skaphomoskurken Bernie. Han får for lite drahjelp fra den be-grensede dialogen. Bowie bruker rutinen til å farge den snåle Bernie-typen med god, skranglete nevrotika.

Regissøren skrev manus inspirert av sin egen oppvekst og spiller selv «den gode». Han skviser inn mest og flest, og gjør «Everybody Loves Sunshine» rotete og overlesset.

Forgjeves vil han gi filmen en pedagogisk plattform, men valget mellom å bli med i gjengen eller å velge det fruktbare og positive hipphopp-miljøet blir flatt og propagandaaktig.

Filmen kunne stått som god studentfilm. På kameratslig vis har han fått navn som Goldie og David Bowie på rollelista, og bruker dessverre dette til å selge filmen langt ut over festivalnivå forbeholdt venner og kjente - hvor den hører til.