Gloria

Det var Olivier Messiaen som hadde lokket meg til Oslo Konserthus i går kveld, der den unge danske dirigenten Thomas Dausgaard presenterte seg for første gang i Norge. Men det ble i Carl Nielsens «Sinfonia Espansiva» at han innfridde, og drev Oslofilharmonien mot det maksimale.

Det er som kjent ikke lite, og slett ikke for et nytt dirigentnavn som kan sin Nielsen utenat, eller by heart som det noe mer treffende heter på engelsk.

Slik la han inn drivet mot høydepunktene og tyngden i klangen som motvekt til Nielsens hang til det oversiktlige og akademiske. Og orkestret kvitterte, med en briljans i detaljene som i lange partier fikk symfonien til å skinne.

Derfor ble det musikken, og ikke Dausgaards omhyggelig innstuderte egen-koreografi på dirigentpulten som fanghet oppmerksomheten.

Habilt

Nå var det ikke noe særlig i veien med kvaliteten på framføringen av Messiaens «Hymne au Saint Sacrement» heller. Men her, i et av Messiaens tidligste orkesterverker, fikk vi demonstrert forskjellen mellom det habile og det kunstnerisk fullbårne, ikke minst i lys av Oslofilharmoniens bemerkelsesverdige framføringer av Messiaen ved tidligere anledninger.