Gnålete damedrama?

Hvorfor får kvinnelige artister så mye kjeft for å synge om seg selv?

JENNY WILSON: Klar for Bylarm i Oslo, «lummer damepop» eller ikke.
JENNY WILSON: Klar for Bylarm i Oslo, «lummer damepop» eller ikke. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

html,body { border: 0px; } En bølge av dyktige kvinnelige singer-songwritere skyller over Skandinavia, men en del norske anmeldere gjør sitt ytterste for å forbli tørrskodd. Da svenske Lisa Ekdahl slo gjennom med kjempehiten «Vem vet» for 15 år siden, ble hun tatt imot med åpne armer i Norge. På dette tidspunktet kunne vi telle våre egne kvinnelige singer-songwritere på én hånd. I dag er vi selvforsynte på området. Kanskje er det derfor de fleste nordmenn i dag ikke har kjennskap til spennende svenske artister som Anna Ternheim, Nina Kinert, Annika Norlin, Jenny Wilson, Nina Ramsby, Maia Hirasawa og Frida Hyvönen. Har vi nok med våre egne?

Både for nordmenn og svensker er det hardere enn noen gang å slå gjennom i nabolandet, og det hjelper lite at den norske anmelderstanden ikke løfter fram stortalentene, men i stedet finner de snodigste ting å kritisere. Som når det iransksvenske stjerneskuddet Laleh — hvis debut fikk sju nominasjoner på svenskenes Grammisgalla — får høre av norske journalister at platene hennes er «sprikende» (BT), «vinglete» (Fædrelandsvennen) og «litt rotete» (Avisa Nordland).

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer