SJELDENT BESØK: Pixies' Black Francis på Sentrum Scene torsdag kveld, i bandets første norgeskonsert på ni år. Foto: Christian Roth Christensen.
SJELDENT BESØK: Pixies' Black Francis på Sentrum Scene torsdag kveld, i bandets første norgeskonsert på ni år. Foto: Christian Roth Christensen.Vis mer

Gnisten vokste i takt med svetteperlene i Black Francis' panne

Pixies hadde startvansker på Sentrum Scene, men vant oss over.

KONSERT: De brant fort og intenst, Pixies, akkurat som konsertene deres gjør.

I løpet av sju års eksistens, mellom 1986 og 1993, rakk de å berike verden med fem album pakket med eksplosive, melodiske gullkorn, som skulle komme til å sette dype spor i rockens utvikling. Et drøyt tiår fulgte med separate og til dels produktive, men ikke like lukrative solokarrierer, før bandet for ni år siden dro ut på gjenforeningsturné. Det var sist de var å se på en norsk scene.

Ny utvikling
For første gang på over 20 år har nå bandet nytt materiale å stille med, etter at de tidligere i år slapp både en singel og en EP. Oppgiringen fikk riktignok originalmedlemmet Kim Deal til å ta sin bass og gå, og dermed er hun på turneen erstattet av The Muffs' og The Pandoras' Kim Shattuck.

Ikke rart det er en tettpakket og forventningsfull forsamling i salen på Sentrum Scene, en intim setting for å oppleve et band av dette kaliberet.

I velkjent stil går Black Francis, Joey Santiago, David Lovering og Shattuck målrettet på scenen og hiver seg rett ut i kveldens program, uten å kaste bort tid på småprat.

«Cactus» blir en forsiktig åpning, men så slippes hit-ballet løs med favorittene «The Holiday Song» og «Nimrod's Son». Låtene fyker som ventet unna i et heftig tempo; Santiagos gitar rekker knapt å fade ut før Francis er i gang med neste post på programmet. Og ikke et ord imellom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Valuta for pengene
Fordelen med denne taktikken er at det lar bandet klemme inn en imponerende mengde låter; ingen skal klage på manglende valuta for pengene på Pixies-konsert. 36 spor klikker telleren inn på denne kvelden. Når alt sitter som det skal gir tempoet også en overskuddspreget driv og energi til både settet og bandet, som smitter effektivt til tilskuerne.

Men i kveld tar det lang tid før de på scenen blir virkelig varme i trøya. Francis har aldri lagt skjul på at han ser musikerkarrieren som en jobb, men nå som han har proklamert at bandet har øvd inn låter de aldri har spilt live før, og ikke minst et antall som gir dem mulighet til å spille vidt forskjellige sett fra en kveld til en annen, hadde det vært lov å håpe det skulle anspore et mer hjertefølt engasjement fra starten av.

Fraspark
Gjenkjennelsen av «Here Comes Your Man» begeistrer publikum, og plystrerefrenget på «La La Love You» viser Pixies' søteste sider. Likevel er det først når de begynner å sparke skikkelig fra seg det tennes en gnist, som vokser utover konserten i takt med svetteperlene i Francis' panne.

Fuzz og feedback skrus opp mens Lovering hamrer løs på trommene i rå, primale «Subbacultcha», og senere nye «What Goes Boom» og de kjappe punklåtene «Crackity Jones» og «Isla De Encanta». Jo mer kompromissløst, jo bedre sitter det. Francis bjeffer og spytter linjene inn i mikrofonen; mot slutten av sistnevnte låt står han jaggu og smiler.

Innertiere
I tillegg har Pixies altså en katalog som gir dem mulighet til å dra langt flere bolker tettpakkede hits enn den obligatoriske innspurten. «Bone machine» til «Break My Body» til «Wave Of Mutilation»? Innertier, to tredjedeler ut i settet. Og når andre ville slitt med å følge opp en av verdens vakreste rockelåter, «Where Is My Mind?», trekker altså denne gjengen «Caribou» ut av ermet, med største selvfølgelighet.

Når disse låtene så låter akkurat som de skal, da er det bare å glemme øvrig småskurr, og gi seg over.

Hvilket er akkurat hva publikum omsider gjør under ekstranummeret, etter å ha vært takknemlige, men beherskede den siste halvannen timen. Ut av det blå får «Debaser» og «Hey» lokalet til å eksplodere i poging og allsang av full hals, som om hundrevis av gutte- og jenteromsbeboere hadde biltt simultanteleportert til Sentrum Scene. Og det virker ikke en gang forstyrrende, bare ektefølt.

Jammen er det ikke litt å spore av det også hos bandet når de vinkende takker for seg. Ordløst, så klart.