Gnistrende Ramslie

I romanen «Fatso» verker et alt annet enn florlett anliggende.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

«Fatso» er en berettelse om et begravd liv hvor form og innhold konstrasterer hverandre, noe allerede omslag og smussbind signaliserere i kjønnslige farger.

Rino er trettifire år og bor i en leilighet faren hans eier, han arbeider ofte hjemme og er tjukk og venneløs. Eller er han det?

Rino er som mange av Ramslies fortellere upålitelig. Hans fedme er relativ og mangelen på vennenr skyldes kanskje bare mild redsel og overforsiktighet.

Mulighetene finnes der for Rino, men han er ingen romantisk outsider. Rino legger ikke særlig vekt på forskjellen mellom kropp og sjel, han er ofte langt fra eksistensialistisk og styrer oftest klar av filosofering. Om man da mot bedre vitende og særdeles fornuftsstridig og kanskj ealdri så lite irriterende skulle tillegge Rino en holdning, et tankesett, kunne man parafraserer Henri Barbusse og hevde: «Begjæret, det er dem viktigste av alle ideer.»

Illusjon

Rino godtar livet, det å leve, på de betingelser ahan har pålagt seg selv.

Rino handler ikke. Han fortrenger mulighetene og oppretteholder en illusjon om at ensomhet kanskje er mindre skremmende enn kontakt. For hva om det felleskapet vi maser etter i vår endeløst gjennomdesignete og tilrettelagte individualisme faktisk er varmt og verdifullt?

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer