Gnistrende roman om tap

Poesien gnistrer av denne korte romanen.

BOK: Eva Jensen hører ikke til dem som klasker svære mursteiner på bordet. Hun hører til «de smale» - i dobbelt forstand. Bøkene hennes er tynne, og de oser ikke nettopp av bestselgerisme.

Men det er som kjent ikke størrelsen som gjør det, heller ikke salgstall og produktivitet. Eva Jensen tar tida til hjelp. «Gullkunde» er hennes første voksenbok på ni år.

Mørk klang

Med sin sansevarhet og sin melodiske rytme er teksten umiskjennelig jensensk i anslaget, men noe nytt er kommet til - en mørkere klangbunn, et dypere vemod - noe som henger sammen med tematikken: en kvinnes tap av en far og en bror, og sorgen som bearbeides gjennom en erindringsreise - tilbake til barndom og oppvekstår, men også til år som ikke ligger så langt tilbake i tid, til den siste tida hun tilbrakte sammen med faren, da han satt i rullestol, og datteren, sammen med ham, gjenoppvekker den tid som for lengst er gått tapt.

Det er en godt voksen kvinne som fører ordet i «Gullkunde», jevnaldrende med forfatteren selv, må man tro, og naturen og miljøet er umiskjennelig nordnorsk, slik tilfellet er i mye av det Eva Jensen har skrevet før.

Gjennom vekslingen mellom en sanset - og skrivende - nåsituasjon og ulike tidsplan i fortida oppstår en særegen rytme.

Sansningen av det som er nå, gir farge til og intensiverer erindringen om det som var da.

Og erindringen tilfører opplevelsen av dagen i dag en dybde som den ellers ville ha manglet.

Følsomt

Det er disse i og for seg velkjente erfaringene Eva Jensen får så fint og følsomt fram i teksten. Med sitt skarpe blikk for detaljer i omgivelsene, fargesjatteringer i en blomst, lysvirkninger i et rom og i et landskap, utdyper hun disse erfaringene.

Tekstens styrke ligger i måten sanseinntrykkene overføres til språk på. Det er også her de poetiske gnistene slår opp. Lytt bare til følgende passasje:

«Fargerikdommen i væte, i vekstane, husvegger, tak, stein, eit grønt blad, når alt er gjennompiska av vatn. Det skin. Og bak ligg fjella i sjatteringar av grønt-grått-blått, bleiknande med avstand. Det blanke i dei grøne støvlane, det mørke i tunge regnklede.»

Slike passasjer er det mange av i den første delen av boka.

Taper seg mot slutten

Dessverre taper boka seg betraktelig mot slutten, der Eva Jensen bringer inn mer prosaiske elementer som bringer den ellers så gjennomførte poetiske orden ut av balanse.

Her vinner trangen til å være «original» over det finstemt sansede som er forfatterens fornemste styrke.

For disse kvaliteters skyld bør du sikre deg Jensen og la mursteinene ligge.