Günter Grass\' hemmelighet

Er det ikke hyklersk å opptre som Tysklands manende samvittighet, når man ikke fikk seg til å se sin egen fortid offentlig i øynene?

«DET MÅTTE UT,» sa Günter Grass om sin hemmelige fortid i Waffen-SS. Hvorfor det skjedde så sent, har han ikke klart å gjøre forståelig, annet enn slik: når ungdommen rykker inn i alderdommen til fortrengsel for voksenlivet, da er det tid for selvbiografi. Hvordan forstå og ta stilling? Saken er vanskelig, og det må gis flere svar.

Günter Grass meldte seg som 15-åring i 1942 til ubåt-tjeneste _ «frivillig» som det heter, dvs. som overbevist tilhenger av nasjonalsosialismen. Han fikk ikke denne innkalling til heltedøden. Men høsten 1944 ble han innkalt til Waffen SS, ble drillet noen måneder, kjempet noen uker, overlevde mer tilfeldig etter å ha havnet bak sovjeternes linjer. Siden han meldte seg frivillig i 1942, har noen også kalt disse månedene i SS frivillige.

Og det er greit, i alle fall hva det ideologiske motivasjonsgrunnlaget angår. Sin identifikasjon med Hitler-regimet, inklusive troen på den endelige seier helt til den bitre slutt, har Grass aldri lagt skjul på. Men Waffen SS bestod , i motsetning til det opprinnelige elitekorpset SS, langt fra bare av eldre og erfarne frivillige.

KAN MAN I ETTERTID anklage ham noe særlig for dette, hvis vi forutsetter at han ikke har begått krigsforbrytelser? Knapt. Han var 15 til 17 år gammel, han levde i et totalitært regime. Han kunne ha sett ting annerledes, stilt spørsmål. Men han gjorde simpelthen ikke det, fremholder han. Selv ikke da hans onkel fra den polske posttjeneste ved krigens begynnelse ble skutt. Da var Grass 13. I sin selvbiografi plager nå Grass forsiktig denne trettenåringen, hvis foreldre tilpasset seg situasjonen. Ham om det. Hva Waffen SS angår: Den som kommer fra fremtiden og vet bedre, han kan kaste den første sten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne vurderingen gjelder særlig i lys av Grass innsats som forfatter og politiker fra 50-årene. I sitt brev til befolkningen i sin fødeby Gdansk nevner han med rette sitt strev for å anerkjent Oder-Neisse-grensen mellom Polen og Tyskland. Grass tenkte og handlet om igjen, han brukte store deler av sitt liv på det.

MEN DERMED ER IKKE alt sagt. 8. mai 1985 skulle kansler Kohl og president Reagan feire 40 år med fred og samarbeid, slik Kohl og president Mitterand hadde holdt hverandre forsonende i hendene i 1984 _ ved Verdun, første verdenskrigs største slakterbenk. Det ble bestemt at Kohl og Reagan skulle besøke kirkegården i Bitburg, der det blant annet lå Waffen SS-soldater, ufrivillig og frivillig innkalte, yngre og eldre. Kohl, som ble utsatt for en storm av kritikk, fremhever i sin selvbiografi at mange av SS-soldatene var svært unge. Günter Grass kritiserte Kohl _ og Reagan _ hardt i en tale samme dag. Hadde han grunn til det?

Det hadde han nok, til dels. Kohls forhold til det tyske ansvar var lenge ikke uten sine lyter: året etter begikk han for eksempel sin ulykksalige sammenligning mellom Gorbatsjov og Goebbels _ fire år før samme russer skjenket Kohl Tysklands enhet på et vennskapsfat.

Likevel har Erich Loest rett: på denne 40-årsdagen for fredsslutningen burde Grass utvilsomt ha føyd til: på kirkegården i Bitburg kunne jeg også ha ligget. Hvorfor gjorde han ikke det? Er det ikke hyklersk å opptre som Tysklands manende samvittighet, når man ikke får seg til å se sin egen fortid offentlig i øynene?

JO. ET ELEMENT AV hykleri er vanskelig å bestride. Men at man hykler, behøver jo ikke bety at man rett og slett er durkdrevent, kynisk uærlig. Det kan også være uttrykk for at man skammer seg slik for sin egen indre domstol at man rett og slett ikke makter å gå åpent ut, selv etter 40 år. Da burde man jo være forsiktigere med å angripe andre, men politikk _ eller kanskje bedre: polemikk _ er som kjent polemikk. Og så blir man hykler, ikke uten den vonde samvittighets sivilisasjon.

Kanskje kan man gå et skritt videre. For hadde Grass kunnet spille sin rolle som nasjonens moralske «skarpretter» (Der Spiegel), dersom han hadde vært helt åpen om sin fortid? Noen mener dette, mens Der Spiegel åpenbart forestiller seg en temmelig robust kynisme hos Grass.

Hans-Ulrich Wehler fremholder at Grass\' svikt ikke er en moralsk, men en politisk svikt. Skillet kan synes syltynt, men dreier seg om politikkens moral: Den som svinger seg opp i rollen som etterkrigstidens Praeceptor Germaniae _ Tysklands lærer _ må tåle en helt annen gjennomlysning av sitt liv enn vanlige privatmennesker. En skånetid på 60 år er da utrolig, uanstendig lenge. Selv om man ikke har gjort seg individuelt skyldig.

ER G\\NTER GRASS KANSKJE ikke så politisk klok? Her må man skille: hans politiske innsats for Willy Brandt og hans utsoningspolitikk overfor Polen var ikke bare klok, men grunnleggende viktig. Hans standpunkt i 1989 var langt fra like klokt: han tenkte seg at et gjenforent Tyskland ville isolere seg, han spurte om gjentakelsen av tysk enhet ikke ville bli skrevet i runeskrift, slik SS-bokstavene var det. Jeg kjenner mine tyskere, sa han, som var de hans. La meg endelig se på intervjuet Grass ga da han slapp hemmeligheten:

Der forteller han om en amerikansk soldat som benyttet Grass til å kommunisere med en svart medsoldat, og sier så at dette var første gang han direkte ble konfrontert med rasisme. Louis Begley _ polskfødt amerikansk jøde som i 1991 ble berømt med romanen «Wartime Lies», om hvorledes en ung gutt opplevde nazistenes jødeforfølgelse _ reagerer på denne uttalelsen, og minner om at dette skjedde etter mange års nazistisk rasepropaganda.

GRASS VIL KUNNE SVARE at han til 1946 var politisk blind, og at han beskriver det han opplevde. Han vil kunne svare: nettopp denne blindheten, blant annet for jødeforfølgelsene, har jeg siden arbeidet for å overvinne. Men det er noe med hans uttalelse som likevel lukter svært så ille, politisk ille. Som om rasisme hører Amerika til. Eller Amerika og kolonimaktene England og Frankrike, som Grass i dette intervjuet anklager for å ha skjult sin fortid, til forskjell fra det nakne Tyskland.

Det er 19. juli 1969. På et kirkemøte i Stuttgart har Günter Grass lest fra en bok mot det å ta sitt eget liv av politiske grunner, også om motivet er aktverdig, slik som å protestere mot Vietnam-krigen eller mot Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia. Da står det plutselig opp en mann og tar ordet; han snakker forvirret, men får frem at han ikke kan tåle at mennesker som han, som før 1945 hadde trodde på Tysklands storhet, nå kalles forbrytere. Deretter hilser han sine kamerater i SS og drikker innholdet i en flaske cyankali, og dør.

I «Fra en snegles dagbok» fra 1971, der Günter Grass beskriver sitt liv i politikken, «sniker denne mannen seg gjennom ... som en sidefigur, dukker opp stadig på ny, opptrer upassende, forstyrrer og irriterer forfatteren. Hans navn: Manfred Augst. Augst som Angst.» Slik omtaler denne mannens datter, Ute Scheub, Grass\' bok. Hun utga selv en bok om faren, tidlig i 2006. Hun skulle åpenbart ha ventet litt til med å utgi den. «Det måtte ut», sa Grass om sin hemmelighet. Det var vel allerede ute, på mer esoterisk og kunstnerisk vis. Uten at man skjønte det.

  • Les Dagbladet.no/litteratur
    Hver torsdag sender Dagbladet ut nyhetsbrevet Kulturavisa, hver mandag kommer Litteraturavisa. Nyhetsbrevene inneholder nyheter fra inn- og utland, og er helt gratis. Meld deg på:
    litteraturavisa kulturavisa
    Navn:
    E-post:
OPPGJØR: Grass tenkte og handlet om igjen, han brukte store deler av sitt liv på det., skriver Helge Høibraathen i forbindelse med at Günter Grass har innrømmet sin fortid som soldat i Waffen SS.