Goal!

Fotball-feelgood som lukter null-null lang vei.

Film: Som om det ikke var nok fotball på tv; i tillegg er «Goal!» første del av en trilogi. Så fotballfans har mye å se fram til i åra som kommer. Eller har vi egentlig det? Fotball-, og sportsfilm generelt, har nemlig en lei tendens til å ikke fungere bemerkelsesverdig godt på det hvite lerretet, men i stedet bli i overkant åpenbare. Noe som også er tilfellet her.Santiago Munez (Kuno Becker), en illegal meksikansk innvandrer bosatt i LA, har en stor drøm her i livet: Å bli profesjonell fotballspiller. Dessverre er han sønn av sin far, som mener at en manns oppgaver er å tjene til smør på brødet, og til sin families ve og vel. Men skjebnen vil det annerledes, og den tidligere talentspeideren Glen Foy (Stephen Dillane) oppdager Santiagos gudegitte talent, og fikser ham, etter litt fram og tilbake, muligheten til å prøvespille for Newcastle United. «Goal!» er en feelgood-film med stor F. Og ja, det blir i overkant sukkersøtt. Askepott selv (Becker), gjør en grei rolle som fotballtalent, og fotballsekvensene fungerer tidvis overraskende godt, men å klippe inn bilder fra reelle fotballkamper i filmens skuespillerspilte kamper, burde nærmest vært dødssynd. «Goal!» fungerer for de yngste fotballtilhengerne, og på en søndag da hodet er tett som graut, men både «Heia Tufte!» og, kanskje aller helst, en reell fotballkamp er å fortrekke.