Høy finansfaktor: Forsørgerpresset er høyt for finansfolka på Aker brygge og Tjuvholmen i Oslo. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix
Høy finansfaktor: Forsørgerpresset er høyt for finansfolka på Aker brygge og Tjuvholmen i Oslo. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpixVis mer

Karrierepappa:

God børsdag, pappa!

Aldri ride ranke og vuggesang.
Bare front-end finans og hus i Cannes.

Kommentar

Dagens Næringsliv har en helt egen evne til å ta pulsen på privat sektor. Vi trenger ikke gå så langt som å si at avisa løfter fram karikaturer av den økonomiske eliten, men gjenkjennelsesfaktoren er ofte høy, gitt bildet både samfunnslaget selv og populærkulturen har tegna av dem.

Helgas reportasje om rike menn i finansbransjen som føler seg presset til å prioritere penger og karrière framfor barna var intet unntak. Kort oppsummert handler den om at menn skal tjene masse penger, at de skal velge arbeid over familie og at flere menn syns det er dumt at det er slik.

Alt ispedd sitater fra en professor som påpeker at menn i bransjen bekymrer seg for at de ikke tjener nok, samt at «det er sosialt forventet at man har sommerhus i Cannes, hytte på Hafjell og drar på weekendturer til New York».

Jeg blir svett og fattig bare av å lese om det.

I en perle av en oppfølgersak legger Thorstein Selvik (62), titulert av DN som «finansrådgiveren, nettverksbyggeren og fembarnsfaren», til følgende:

«Mange menn har stor frihet. De kan slippe å rydde og lage mat, og stikke til London hvis de vil, men gud hjelpe meg hvis de ikke leverer. Det handler ikke om å bare levere det familien trenger for å overleve, men folk er vanvittig opptatt av å bli likt og verdsatt i det sosiale miljøet rundt seg. De må ha den riktige bilen, hus og hytte, og det krever mye jobb å finansiere dette.»

Hakket mer sympatisk er en annen mann DN har intervjuet:

«Jeg elsker barna mine og vil helst være sammen med dem så mye som mulig», sa han til avisa på lørdag.

Jeg må innrømme at jeg sliter litt med å bestemme meg for hvordan jeg skal tolke tilstanden i bransjen. Skal jeg syns synd på dem? Er det lov å le litt?

Folka tjener så mye penger at de ikke veit hvor de skal gjøre av dem. Og selv om de elsker barna sine, har de da vitterlig valgt dette livet selv. Det er vanskelig å mobilisere sympati med rikfolk som kjøpte feil Ferrari.

Riktigst er det nok å tenne ett lys for bransjens i-landsproblemer. Vi tenner det for Mercedes. Og sommerhus i Cannes. Og weekend-turer til New York, New York.

Vi tenner det for alle karrierepappaer i landets finanselite som tynges ned av forsørgeransvaret de har for familien. Det er nemlig ikke en elv av farskjærlighet som må renne hjem for å sikre lykkelige liv nå til dags.

Det er kontantstrømmen. Men er det mulig å være tilstedeværende pappa og finansmann samtidig?

Det er i alle fall ikke lett, skal vi tro både finansfolka og forskerne. Det er ikke noe som heter familieliv mellom 17 og 20 hvis du er mann og jobber i finans. I hvert fall ikke hvis du skal tjene nok til å være kar.

I DNs artikkel kan vi lese at sjansen for å kare deg til topps på både lønns- og karrierestigen henger sammen med hvor lang foreldrepermisjon du tok ut. Funn fra forskerne Selma Therese Lyng og Sigtona Halrynjo viser at sannsynligheten for at du er toppleder som 41-åring faller dramatisk desto flere måneder permisjon du tok ut.

For de som er hjemme med barnet i tre måneder er beregnet sannsynlighet for at de blir toppsjef 6 prosent. Dersom de ikke var hjemme en eneste dag, er sannsynligheten 34 prosent.

Når landets bedrifter og organisasjoner ikke evner å skape en kultur der det er ålreit med potensielle toppsjefer som også har samvær med barna, er det ikke rart karrièrepappa får problemer.

Og når de selvpålagte sosiale kravene for å lykkes i livet er sommerhus, hytter, riktige biler, de riktige sosiale kretsene og dyre ferier, er det klart at valget blir enkelt i den rådende kulturen: Da må folk velge karrièresteg framfor barnas første skritt.

Mangel på likestilling er noe vi skal ta på alvor. I alle yrker og i familielivet. Selvfølgelig også i finansbransjen. Det er ille at menn følger seg tvunget vekk fra barna.

Men de ødelegger også litt for seg selv, de stakkars, rike finansfolka. De synes nemlig å ha problemer med å finne nøkternhet i konseptet «forsørge». Variantene av forsørging er trolig mange, men forventningene disse familiene har til akseptabel levestandard er etter alle normale målestokker perverterte. Folk lever gode liv uten å holde seg med hytte på fjellet, sommerhus i utlandet, og helgeturer på første klasse. Og ikke minst: Kun én av to i arbeid.

Måten «forsørge» brukes på av DNs intervjuobjekter er også, om ikke annet, fascinerende. De legger det fram som de siste timene på jobb står om liv og død. Som om at det ikke blir mat på bordet hvis de trapper litt ned. Som at finanspappa er ute på sjøen for å sikre dagens fangst. I virkeligheten plasker han knapt i vannkanten på Aker Brygge.

Forventningen om finansmenn som jobber døgnet rundt for å «forsørge» ødelegger også for likestillingen i hjemmet. Når det er finanspappa som liksom skal tjene pengene, og følgelig være borte hele tiden, må kvinner velge en karrière som hjemmeværende. Det betyr at husarbeidet fordeles ujevnt, at kvinner får mer foreldreansvar, og at de følgelig heller ikke tar del i arbeidslivet. Det er i det store bildet dårlig for både finansbarn, finansmann, finanskone og statfinansene.

Det blir derfor noe komisk over at finanspappa klager sin nød i full offentlighet. Dersom samvær med barna er viktigst for både mor og far, kan begge skaffe seg vanlig arbeid, og heller være mer hjemme. Dersom de forblir i bransjen, er de resurssterke nok (i både faktisk og human kapital) til å organisere seg og ta kampen mot ukulturen.

Sutringen om at man ikke kan tjene millioner til å bruke på sommerhus i Frankrike og et vanvittig høyt forbruk kan de i alle fall spare oss andre for. De har faktisk et valg.