Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Fiskeriminister Geir Inge Sivertsen går av:

«God dag, mann!» «Det ble helt feil», svarte fiskeriministeren

De politiske avsløringenes siste puslespillbit er det harde revolverintervjuet. Hold ut.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn Graff Vis mer
Kommentar

Eventyret om den døvhørte mannen som skulle få besøk av lensmannen er aller mest kjent for å være opphavet til munnhellet «God dag, mann!» «Økseskaft». Visdommen i fortellingen er nok mer glemt.

Når jeg har hørt fiskeriminister Geir Inge Sivertsen svare i intervjuer den siste uka, har jeg tenkt litt på denne gamle, døvhørte mannen med økseskaftet. De har et skjebnefellesskap.

Når det nå er blitt kjent at han går av, er det tid for litt oppsummering.

Sivertsen er nok ikke døvhørt. Som et alternativt handikap har han hatt spinndoktorer. Forutsetningene er altså annerledes, men resultatet er blitt nokså likt.

«Når noen spør hvorfor du søkte etterlønn samtidig som du satt i ny jobb, svarer du så unnvikende som mulig – og aldri helt direkte», har spinndoktorene kanskje sagt.

HARDT VÆR: I kjølvannet av Dagbladets avsløring ble fiskeriminister Geir Inge Sivertsen (H) stilt mange spørsmål om etterlønn i tirsdagens «Debatten». Video: NRK Vis mer

Dermed ble det slik at det var en gang en fiskeriminister som ble konfrontert av journalister om hvorfor han søkte etterlønn samtidig som han satt i ny jobb.

Fiskeriministeren svarte at det ble etablert en etterlønnsordning som fire ordførere søkte på, men at han i mellomtida hadde fått en ny jobb og at han dermed skulle han terminert avtalen. Det ble helt feil, la han til.

Siden han egentlig ikke svarte på spørsmålet – han bekreftet bare det åpenbare, at han ikke skulle søkt etterlønnen, stilte journalisten spørsmålet en gang til. Og fikk samme svar. Da han ble spurt en tredje gang, og svarte det samme igjen, ble fiskeriministeren til en padde som alle hadde fått nok av.

Hvis dette hadde vært et eventyr ville kanskje utgangen ha blitt slik. Siden dette skjedde i virkeligheten, ble det som vanlig en annen utgang. Etter en hard runde med avsløringer og krysseksaminasjon av fiskeriministeren, fikk vi debatten om debatten. Eller debatten om «Debatten», om du vil. Er dette virkelig nødvendig? Er det ikke fryktelig uforskammet å stille de samme spørsmålene igjen og igjen, når den intervjuede svarer det samme og åpenbart blir ille til mote?

Går de aggressive journalistene for langt i iveren etter å stille politikerne til veggs og kreve ansvar?

Avsløringene startet i Dagbladet for to uker siden, og etter det har sakene rundt fiskeriministeren dobbeltlønn, etterlønn og andre verv preget nyhetsbildet. De har vært resultat av gode tips og mange gravende redaksjoner. Fakta er etablert, de er ubestridte, statsråden har selv innrømmet feilene. Sakene har drevet Sivertsen fra skanse til skanse.

Men det er én ting det ikke går an å grave seg fram til i kildene, og som mangler for å komme til bunns i det hele: Hvorfor gjorde han det?

Slik er det ofte med slike politiske avsløringer. Den direkte konfrontasjonen, i intervjuform, blir det avgjørende, siste leddet. Det er den personlige begrunnelsen som gjør at offentligheten kan ta endelig stilling til om feilsteget er forståelig eller ikke. Det er svaret på «hvorfor» som i siste instans vipper saken i den ene eller andre retningen, og på den måten avgjør om det er grunn til å ha tillit til vedkommende.

Dette vet politikerne, og det vet apparatet rundt. Derfor forberedes slike intervjuer grundig. Hører man på intervjuene som er gjort av Sivertsen den siste tida vil man legge merke til at de samme formuleringene går igjen. Sivertsen og hans folk har forsøkt å sikre historien, for å redde fiskeriministerens politiske liv.

Å gjennomføre slike intervjuer er en egen kunst. De kan males ut både elegant, og med for brå bevegelser. Det er altså ikke alltid det blir like pent å se på. Grunnteknikken er likevel den samme: Svarer ikke intervjuobjektet på spørsmålet ditt, må du stille det en gang til.

Hensikten er ikke bare å presse intervjuobjektet, det handler like mye om å synliggjøre at spørsmålet ikke blir besvart. Som regel betyr det at spørsmålet ikke kan besvares. Fordi svaret ikke tåler offentlighetens lys.

Et ikke-svar har dermed like stor verdi som et svar. Det blir den siste biten som faller på plass i puslespillet som en slik avsløring gjerne er.

Historien, og sikringen av den, ryker.

Når Sivertsen bare kan stadfeste at forholdene lå til rette for at han søkte, men ikke kan gi et godt svar på hvorfor han valgte å gjøre det selv om han allerede satt i en ny toppjobb, blir det bekreftelsen for mange på at Erna Solberg bør finne seg en ny fiskeriminister.

Politisk spinn anses som noe av det mest finurlige og utspekulerte som finnes. Et enkelt googlesøk serverer likevel denne oppsummeringen fra Wikipedia: «Goddag mann økseskaft» er et norsk språklig uttrykk som brukes om et svar som kan karakteriseres som nonsens eller som ikke besvarer spørsmålet»

Så enkelt, men likevel så vanskelig. Og irriterende innlysende. Særlig når lærdommen er å finne i noe så åpenbart som de gamle folkeeventyrene.

Hele Norges coronakart