God film for pengene

En seriøs og engasjert filmprodusent må slåss for sitt prosjekt.

«NORSKE SKATTEBETALERE får nå mer film for pengene og kvaliteten er stigende», skriver produsent og filmskaper Thomas Robsahm i Dagbladet 13/9. Her gjør han det klart at den norske filmbransjen er rede til å heve nivået enda et hakk, og oppfordrer myndighetene til å bevilge 50 millioner ekstra til filmproduksjon i året. Robsahms vilje til å kjempe for å løfte bransjen som helhet vil vi gjerne applaudere.Det er også lett å si seg enig i hans innledende betraktninger om forholdene i den norske filmbransjen; det er tøft, men det går riktig vei. Likefullt mener han at filmfondet som forvalter av de offentlige tilskuddsmidlene har strammet for mye inn på bevilgningene per prosjekt. Dette er en myte det er på tide å avlive. Norske produksjoner mottar ikke mindre tilskudd i gjennomsnitt per film nå enn tidligere. Det som har endret seg de siste årene, er at forhåndsstøtten per film i snitt har gått ned, mens etterhåndsstøtten, i form av billettstøtte, i snitt har gått opp. Robsahm kritiserer også konsulentsystemet og det faktum at prosjekter som skal motta støtte må gjennom en helhetlig kvalitetsvurdering i hvert enkelt tilfelle. «Dermed er vi fortsatt i den ulykksalige situasjon at norske filmskapere i realiteten er utøvende produsenter for staten,» sier han. Dette selvbildet uttrykker etter vår mening en misforstått holdning til produsentens rolle i prosessen med å realisere et filmprosjekt. I følge denne tenkingen skal produsenten komme med prosjekter som hun/han tror «passer» konsulenten og fondet, omtrent som en fluefisker prøver ut forskjellige fluer for finne ut hvilken fisken biter på. Det en seriøs og engasjert produsent må gjøre (og dem er det heldigvis mange av) er å slåss for sitt prosjekt, gjøre det bedre og tydeligere og på den måten overbevise konsulenten og andre investorer om at nettopp denne filmen er viktig og riktig å satse på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

KONSULENTSYSTEMET er basert på en dialog mellom filmskaperne og den som gir tilskudd. Robsahm påstår at denne dialogen er preget av tilfeldigheter og personlig synsing. Kunstnerisk skjønn er ikke en eksakt og udiskutabel vitenskap, men den er absolutt ikke tilfeldig. I motsetning til hva enkelte synes å mene, er det ikke slik at konsulentene impulsivt følger en dagsaktuell luktesans når de avgjør hvilke filmer som skal få støtte. Under arrangementet Nordiske talenter i København forrige helg satt et blandet korps av nordiske filmkonsulenter og vurderte prosjekter fra unge filmtalenter. Det forbausende var ikke hvor ulike meninger konsulentene hadde, men hvor enkelt det var å diskutere seg fram til enighet, basert på skjønn. I tillegg til å bruke skjønn, gjør konsulentene dramaturgiske og filmfaglige vurderinger av prosjektene. Det er en disiplin, et analyseapparat og en prinsipiell bevegelseslære hvor noen grunnleggende elementer ligger fast. At disse elementene kan tolkes og at ulike lesemåter kan legges til grunn, er opplagt. På det øvrige kulturfeltet hører vi likevel sjelden at redaktørers eller kuratorers subjektive skjønn blir avskrevet som tilfeldig. Uenighet, opphisselse, raseri, ja, men påstander om at vurderingen beror på en snublefots misgjerninger, er lite konstruktive. Angrip i stedet de konkrete vurderingene eller konsulentens filmsyn. Da får vi en diskusjon det er verdt å følge med på.

ROBSAHM FREMSETTER et forslag han kaller «Arne Skouen-ordningen»: 10-12 norske produksjonsselskaper får inntil 15 millioner i året til produksjon. Det er positivt med forslag som innebærer et økonomisk løft for bransjen. En ordning langs de linjene Robsahm trekker opp, vil imidlertid også innebære å avvikle en eller flere av tilskuddsordningene som finnes i dag og som har vært med på å skape den positive utviklingen av norsk film som Robsahm selv beskriver. Det fremgår ikke av forslaget hvilke av dagens ordninger som skal avvikles for å gi rom til de 150 millionene i året den foreslåtte omleggingen vil koste. Fordeler og ulemper ved de eksisterende støtteordningene og alternative forslag skal og bør drøftes videre i forbindelse med evalueringen av filmstøtteordningene som pågår nå. Det gjelder også den prinsipielle diskusjonen om ansvarsfordeling mellom bevilgende myndigheter og produsenter.Uansett har vi stor tro på at norske produsenter vil komme opp med vitale og modige prosjekter utarbeidet innenfor den nye ordningen med pakkefinansiering som er opprettet i år, som en videreføring av produsentstøtten. Der vil fire produsenter årlig få innvilget midler til å utvikle fem prosjekter helt uavhengig av konsulentene i fondet. Produsentene skal selv bestemme hvilke prosjekter de ønsker å utvikle, når, og på hvilken måte. For å utvikle norsk filmbransje videre er det viktig at norske produsenter og Norsk filmfond løfter sammen og fortsetter en dialog om hvordan de offentlige tilskuddsmidlene best kan forvaltes. Vi håper flere vil plukke opp Thomas Robsahms stafettpinne.