God, gammel årgang

Man trenger ikke å være avdanka selv om man har gitt ut ti album.

LES UKAS MUSIKKANMELDELSER HER.

CD: I Spin-artikkelen «Armageddon In Effect» fra 1988 beskriver John Leland stemningen i New York sommeren da Public Enemy-klassikeren «It Takes A Nation of Millions to Hold Us Back» ble sluppet. Det er fullstendig galskap. Plata, som var et politisk tupp på skinnleggen til både medieoffentligheten og musikklivet, ble pumpet ut av bilstereoer over hele byen og diskutert på demokratenes landsmøte.

Afroamerikansk erfaring

Ni dager etter plateslippet hadde den solgt til gull og Chuck D gikk selvfølgelig ikke stille i dørene, på spørsmålet om PE anså seg selv som profeter, svarte han: «Ja, jeg tror det. Vi forteller folk sannheter andre mennesker har blitt drept eller deportert for å si. (...) Rap fungerer som afroamerikanernes tv-kanal. Det gir folk innsikt i hvordan livet virkelig er.»

Når det i år er tjue år siden Public Enemy albumdebuterte, er situasjonen både fullstendig annerledes og likevel ganske lik. Rap er pop og regjerer Billboard-lista, men blir den afroamerikanske erfaringen likevel framstilt på korrekt vis? Chuck D synes ikke det, og det er hans forsøk på å korrigere denne verdensoppfatningen «How You Sell Soul to a Soulless People Who Sold Their Soul???» handler om.

Og han gjør det ved hjelp av illsinte rim, harde gitarer og velkonstruerte beats. På barnekorklingende og KRS-ONE-gjestende «Sex, Drugs and Violence» er det for eksempel gangstarappen som får gjennomgå: «These rappers kill and deal/a lot of the time it’s just make believe». For selv om han er gammel, er ikke nødvendigvis Chuck D grå.

Rappens Tor Milde

Nå er det kanskje umulig å anmelde en Public Enemy-plate uten å nevne at de så absolutt har hatt sine nedturer, skandaler og elendige utgivelser.

TIERN: Chuck D og Flavor Flav gir i disse dager ut album nummer ti. Foto Scanpix
TIERN: Chuck D og Flavor Flav gir i disse dager ut album nummer ti. Foto Scanpix Vis mer

Flavor Flav har tross alt blitt rappens Tor Milde – på konstant jakt etter realitykjærlighet gjennom flere amerikanske tv-sesonger.

På dette nye albumet er heldigvis alt slikt utelatt. Selv om de kanskje ikke er beinkontroversielle lenger, kan gamlegutta fortsatt skru sammen en feit beat og et hardtslående rim.

«Harder Than You Think» kommer Flavas raspebarnslige stemme til sin rett akkompagnert av rustikk gitarklimpring og et strålende stryketema. Bomb Squad-produsent Gary G-Wiz har laget et varmt og bandorientert lydbilde som tidvis forsøker å gjenskape formularene fra hiphopgullalderen («Black is Back» er Run-D.M.C til fingerspissene), og samtidig klarer å lyde friskt. Slett ikke verst.

LES RESTEN AV UKAS MUSIKKANMELDELSER:
ESG:
A South Bronx Story 2: Collectors’ Edition – Rarities Supert, men unødvendig.

Audrey Horne: «Le Fol» En maktdemonstrasjon.

Blaqk Audio: «Cexcells» Utrolig, men musikken er faktisk verre en platetittelen.

Caribou: «Andorra» Subtil og pen, om ikke akkurat dansbar, sommerpop.

Greasy Gravy: «Saturday Nite Live» Tøff livedebut fra ungt band med gammel sjel.

Hank Marvin: «Guitar Man» Gammel gitarhelt i klimpre-modus.

Infidels Forever; «Lightweights» Ballerock med faktiske baller, til en forandring.

Kari Bremnes: «Live» Litt for voldsomt vitnesbyrd fra scenen.

The Maccabees: «Colour It In» Friskt, men litt animert fra nye britpophåp.

Mekons: «Natural» Leeds-veteraner står på slik de har gjort i 30 år.

M.I.S.: «Piñata» Turntablisme på meksikansk, med Talking Heads-gjest.

Super Furry Animals: «Hello Venus» Stålkontroll.

Vibeke Saugestad: «The World Famous Hat Trick» Langt ifra det man kunne ønske seg fra en frigjort artist.

Thore H. H. Hansen; «Hell (of a Lot of fun) On Two Wheels» Krysser countrygrenser.