God Grass - og noen innsigelser

Nobelprisvinneren Günther Grass forteller den fortiede historien om østprøyssernes lidelser i portretter og parallelle historier.

30. januar 1945 ble det tyske passasjerskipet «Wilhelm Gustloff» senket av en russisk ubåt. Om bord var det nesten 10000 mennesker, de fleste østprøyssiske kvinner og barn som flyktet fra russerne. Nærmere 9000 av disse druknet, og det er denne tragedien som danner grunnstammen i Grass' siste omdiskuterte roman «I krabbegang».

Fortelleren Paul Pokriefke ble født noen timer etter at moren Tulla ble reddet fra det synkende skipet. Hennes drøm var at sønnen skulle få utdannelse så han kunne fortelle om tragedien, men Paul, som riktignok ble journalist, våget aldri, og holdt seg heller til politisk korrekte temaer som «Aldri mer Auschwitz».

For østprøyssernes lidelser, hele det tyske folks lidelser, var et forbudt tema i Tyskland etter krigen «fordi ens egen skyld var så overveldende og den bekjennende anger så

maktpåliggende».

Nynazister

Mot slutten av årtusenet nærmer Paul seg likevel historien i «krabbegang», og da med en rekke parallellhistorier eller portretter: Av den russiske ubåtkapteinen som senket skipet, av jøden som i 1936 skjøt den sveitsiske nazipampen Wilhelm Gustloff. Av Gustloff, som etter det fikk martyrstatus og ulykkesskipet oppkalt etter seg, og som femti år seinere blir hyllet av unge nynazistchattere på Internett. Deriblant Pauls forsømte sønn Konrad, som bøter på sin fars feighet og påtar seg oppgaven å fortelle sin bestemors historie, men da med nynazistenes propagandistiske språk og med et katastrofalt utfall.

Høydepunktet i boka er portrettet av Tulla, denne absurde «østtyske» skikkelsen som legger blomster på nazimartyren Gustloffs grav samtidig som hun strigråter når Stalin dør.

Tulla, hvis hår ble hvitt da hun som høygravid tenåring, uten helt å vite hvem barnefaren var, så tusenvis av døde barn i ishavet som alle «hang med hue ned (...) fordi dem kom gæernt ned fra skipet».

Og akkurat den «krabbende» oppbygningen mot katastrofen, og også den usentimentale skildringen av senkningen, er Grass på sitt beste.

Kokett

Dessverre svekkes bokas litterære kraft mot slutten fordi Grass har en tendens til å bli overtydelig, og både skikkelser og for så vidt også tematikk forenkles til det politisk eksemplifiserende. Som når Konrad sitter i fengsel og bygger modell av «Wilhelm Gustloff» og påstår at om han hadde fått byggesettet som fjortenåring ville han ha blitt ferdig med det barnslige tullet.

Litt jålet synes jeg også det er når Grass selv dukker opp i boka som «den gamle», nedtynget av skyld fordi også han har tiet, men likevel så altfor trett til å kunne fortelle historien som han så «overlater» til sin «ghostwriter» Paul.

Et noe kokett teknisk grep i ei bok som tross innsigelser anbefales på det varmeste.

FRYKT: Günter Grass støtter sosialdemokratene i Tyskland og frykter den høyrepopulistiske framgangen i Europa.