God historie på ville veier

Det kan sies mye pent om «Brent av frost». Historien er spennende og rotfestet i virkeligheten. Skuespillerne er gode, miljøene karrige, storslåtte og nådeløse. Filmen er bare så forvirrende fortalt.

Knut Erik Jensens film er «et stykke nær norsk historie slik du aldri har fått den fortalt før», som det heter i omtalen. Og sant nok. «Brent av frost» forteller om kjærlighet og spionasje i skyggen av krigen, i en landsdel som ble ødelagt av den og befant seg i spenn mellom fedrelandet og de russiske naboene i øst.

Viktig materiale

Manuset forfattet av regissøren i samarbeid med Alf R. Jacobsen burde ha alle sjanser til å lykkes. Materialet er besnærende og viktig. Her møter vi Simon (Stig Henrik Hoff), som gjennom sine forbindelser til russiske partisaner vikler seg inn i et agentforhold til Sovjet. Han er mannen som ville være fri, men aldri ble annet enn en flyktning, sier kjæresten Lillian (Gørild Mauseth). Hun forteller oss om ham og om kjærligheten til et sammensatt og plaget menneske. Både Hoff og Mauseth gjør gode jobber. Spesielt Hoff har tilstedeværelse og utstråling i en vanskelig rolle, der mye henger på hans evne til å formidle uten ord. Også Reidar Sørensen, samt Jevgenij Sidikhin som partisan, kommer fint igjennom på lerretet.

Forvirrende

Men det gjør ikke selve historien. Dette er ikke en film du ser i bakrus. Handlingen hopper ustanselig fram og tilbake i tid på en måte som forvirrer mer en det forklarer. I tillegg en rekke innklipp, bilder som skal understreke poenger - helt unødvendig. De bidrar bare til å hale ut hva vi alt har fått spadd inn, og et forhåndsomtalt samleie på en seng av et tonn fisk, hvor paret gudhjelpeoss samtidig fisker - la oss kalle det litt av et napp. En pussig affære. Dessuten legger Jensen inn flere dokumentarklipp fra krigen - bl.a. av Kennedy og Krustsjov under Kuba-krisen i 1962 - for å sette Simons virksomhet inn i en sammenheng.

Mister tråden

Det blir for mye. For mange av Svein Krøvels ellers fine bilder, for mange sprang, for mange ambisjoner om å fortelle oss alt på en gang, for lett å miste tråden. En utfordring for konsentrasjonen, «Brent av frost». Ikke at vi har vondt av å bruke hodet. Men her går en fantastisk beretning seg vill i alt den vil. Hva som skulle vært et stramt og tett drama mister retningen i alle ideene