HYPET: Suksessforfatter E. L. James signerer «Fifty shades of grey» i San Diego i juli. 

Foto: Denis Poroy / Invision / AP / NTB Scanpix
HYPET: Suksessforfatter E. L. James signerer «Fifty shades of grey» i San Diego i juli. Foto: Denis Poroy / Invision / AP / NTB ScanpixVis mer

God hype, dårlig sex

«Fifty shades of grey» har et problematisk budskap til unge lesere. Og den er bare måtelig sexy.

Som regel er det en grunn til at noe blir en snakkis. Noe som klaffer, som stemmer med tidsånd og underholdningsverdi. Det begynner å ulme et sted, noen snakker med noen og de snakker med flere. Pressen kaster seg på og belyser fenomenet fra alle mulige vinkler, og de fleste man kjenner har plutselig en mening. Markedskreftene tar over, og boken, musikken, motedilla eller produktet er plutselig overalt. Som selger og markedsfører lar jeg meg fascinere.

Det er deilig å se gode bokprosjekter som oppnår velfortjent hype og plutselig når ut til mange tusener. Harry Potter-bøkene er et godt eksempel. Jeg elsker Harry Potter, og har hemmelige fantasier om at det finnes et magisk samfunn ved siden av vårt eget. Kathryn Stocketts «Barnepiken» og Markus Zusaks «Boktyven» er andre skjønnlitterære bøker som plutselig har brutt igjennom, mer som snakkiser enn som faktisk hypet. Bøker som blir lest og likt så til de grader at det går på autopilot å anbefale dem videre.

Innstillingen min er at det viktigste er at folk leser, uansett hva. Om det er Coelho eller «Spis. Elsk. Lev.» Les og vær lykkelig! Andre ganger blir jeg oppgitt over at vi ukritisk tar til oss det som hypes. Det kan være harmløst nok, lett underholdning og skamløs morsomt. Men hva når det som hypes som akkurat det, lett underholdning og skamløst morsomt, egentlig er det motsatte?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fordi jeg interesserer meg spesielt for hypede fenomener innen litteratur, ble jeg tidlig nysgjerrig på «Fifty shades of grey»-trilogien av E. L. James. Med håp om å lese noe pirrende seksuelt og skamløst underholdende, kjøpte jeg bok én og begynte å lese. Bla-bla-bla-jomfru-bla-bla-kjekk-industrimagnat-bla-bla. Jeg er uttalt fan av Charlaine Harris? bøker om Sookie Stackhouse, og anerkjenner at språket ikke trenger å være ypperlig og plottet ikke alltid førsteklasses. Ingen grunn til å intellektualisere, det er som å spise på Mc Donalds. Tilfredsstillende der og da, litt skamfull etterpå. Klassisk guilty pleasure.

Hundre sider inn var jeg dog alt annet enn tilfredsstilt. Utfordring nummer én er å utstå at boken er skrekkelig dårlig skrevet. Utfordring nummer to er at den kvinnelige hovedpersonen, Anastasia Steele, er en komplett airhead som jeg overhodet ikke har sympati eller interesse for. Utfordring nummer tre er at plottet er ekstremt forutsigbart: Uskyldig ung kvinne møter plaget mannlig helt og går igjennom ild og vann for å være sammen med ham - om det så tar tre bøker.

Men hva med sexen? Lar jeg meg ikke pirre og sjokkere av sexscenene? Nei, istedet måper jeg over urealistiske opplegg som at Anastasia får orgasme ved stimulering av brystvortene - kom igjen! At hun beleilig nok ikke har noen brekningsrefleks, slik at hun kan uten problemer kan sluke Christians imponerende lem. Og hver eneste seanse, om det så er klassisk inn-og-ut, får henne til å ende i de mest himmelstormende orgasmer.

At den mannlige hovedpersonen, Christian Grey, ønsker å dominere vår unge heltinne og ha et BDSM-forhold med henne, er det eneste problemet. Skal hun la seg dominere slik at hun kan være sammen med denne fantastiske mannen som får henne til å komme på kommando, eller skal hun nekte? Underveis har hun samtaler med sin Indre Gudinne og sin Indre Samvittighet - vel, de er ikke særlig hjelpsomme og ærlig talt noe av det mest irriterende med hele boken.

Sexscenene er rimelig rett på sak - med fokus på sikker sex (!) - men det er gjentagende og måtelig sexy. Jeg var likevel innstilt på at det burde bli bedre - det må være en grunn til at bøkene selger kjappere enn «Harry Potter» i sin tid. Det må komme en smart twist. Må det ikke? 300 sider inn i boken konkluderte jeg med at nei. Det blir faktisk ikke bedre. Jeg leste ferdig boken, og kan love at det er ingen som helst sjanse for at jeg på noe tidspunkt vil lese bok to og tre.

Men suksessen er allerede et faktum. Tusener på tusener leser bøkene. Mange vil nok være kritiske til bøkene etter å ha lest dem - faktisk er Siv Jensen den eneste jeg har sett som offisielt har stått frem som fan. Det som plager meg mest er at unge jenter vil lese bøkene, de samme unge jentene som har slukt «Twilight»-bøkene. Det å bli dominert fremstilles som noe romantisk og noe à la «hvis du er skeptisk til det sexpartneren din foreslår så må du bare slippe deg selv litt løs, så vil du også oppnå nytelse av en annen verden». Der jeg ønsker og håper at datteren min vokser opp i en verden der nei betyr nei og grenser blir respektert, sier disse bøkene det motsatte. Det er problematisk. Det er da det blir vanskelig å lene seg tilbake og la hype være hype og tenke at det hele er uskyldig underholdning.

Så er det kanskje slik det er, at sex skal være det nye store innen litteratur. Og for all del, jeg lar meg gjerne pirre og begeistre av erotisk litteratur. Elementer av ren porno kan være det som skal til for å komme i stemning. Hjemme hos meg er det som pleide å være en konkret samling nå godt kamuflert sammen med de andre bøkene i bokhylla. Men de er der, noen bøker som i sin tid var forbudte og dypt sjokkerende, noen pusete og litt søte, og i tillegg noen få nyere utgivelser. Og det bør sies: Det er vanskelig å skrive bra om sex. Mange er de forfattere som har forsøkt å skrive erotika, og det er lett å mageplaske selv med en helt ordinær sexscene i en roman.

Bokdama, Anette Garpestad
Bokdama, Anette Garpestad Vis mer

Vil du lese erotika - la meg komme med noen bedre tips: Edy Poppys «Anatomi. Monotoni». Få har skrevet så bra om sex som Edy Poppy. Vil du lese om BDSM, så gjør det skikkelig, for eksempel med Pauline Réages «Historien om O» og bøkene til Marquis de Sade: «Justine» og «120 dager i Sodoma».

Anaïs Nins «Venusdeltaet» og «Ut av redet». Ofte søtt, men med kunstnerbohemsk vinkling. Til tider overraskende sjokkerende. Henry Millers «Sexus». Og for all del «Krepsens vendekrets». Catherine Millet: «Catherine Ms seksuelle liv». Sjokkerende utleverende.

John Clelands «Fanny Hill» - den første pretty woman, som for all del får gjennomgå før det blir happy ending. Erica Jong: «Jeg tør ikke fly». Klassiker. Holder seg godt. Og kanskje jeg kan si Jens Bjørneboe, «Uten en tråd»? Det er litt som å se en riktig gammel pornofilm, men kan være merkverdig pirrende i all sin enkelhet.

Om alle disse bøkene inneholder realistisk sex? Njae. Kanskje? Sannsynligheten er uansett stor for at det er både seksuelt pirrende og til dels litterært tilfredsstillende.

Kronikken er en forkortet og bearbeidet versjon av et blogginnlegg på www.forlagsliv.no. Les hele den originale teksten her: http://www.forlagsliv.no/bokdamaatwork/

Følg oss på Twitter