God idé

God idé, varierende utførelse.

BOK: Are Kalvø har etter hvert rukket å undersøke en serie viktige fenomener i norsk etterkrigshistorie: I 1990-tallsbøkene sine drev han godlynt gjøn både med medier, kjendiser, harrykultur og fremmedfrykt, og var et vittig og forfriskende innslag i norsk sakprosa. På 2000-tallet har han fortsatt sine kultursosiologisk-humoristiske studier, først av Syden-turister og nå også av det merkverdige fenomenet kinarestauranter. For å feire det rarere, mer fargerike Norge kinarestaurantene var tidlig ute med å bidra til å skape, bestemmer han seg for å reise Norge rundt og spise på kinarestaurant i alle kommunene han klarer å spore opp at har en. Han finner snart ut at tallet er oppsiktsvekkende 158. I Kalvøs fødselsår 1969 var det én.

Kalvøs idé kan minne om amerikanske Morgan Spurlocks, som i dokumentarfilmen «Super Size Me» gjennom en hel måned spiste tre daglige måltider på McDonald’s, et prosjekt nordmannen nevner flere ganger. Men i motsetning til Spurlock, er ikke Kalvø ute etter å «avsløre» maten han skal spise. Kalvøs ærend er snarere å forsvare dette snurrige fenomenet som så lojalt serverer norske lokalsamfunn alt hva hjertene deres måtte begjære – fra pizza og løvstek til dim sum og frityrstekt banan.

Kinafotball

Kalvø legger ut på kinarestaurantturneen med friskt mot, og spiser seg gjennom et tresifret antall kinamåltider uten større komplikasjoner enn at han nå og da blir litt lei og en gang faller for fristelsen av en biff (i Trondheim). Forfatteren har alltid hatt upåklagelig blikk for den odde detaljen, og som flere av Kalvøs bøker er «Våre venner kinesarane» full av ofte morsomme fotografier fra hverdagsliv i Distrikts-Norge. Supplert av et talende utvalg gamle annonser, støtter de utvilsomt Kalvøs påstand om at Norge med åra er blitt et rarere land, selv om flere av dem kan tyde på at nordmenn sannelig er rare nok også uten kinesisk assistanse. Bildene dokumenterer de mange underlige resultatene av møtet mellom Norge og Kina: Wienerschnitzel hos Nye Yong Hong i Ørsta, Xin Xing i Nittedal, som er utsmykket i jaktstil og fungerer både som kinarestaurant og fotballpub. Dessverre står ikke teksten alltid i stil med illustrasjonene, festlige observasjoner og enkeltformuleringer til tross. Til å ha besøkt over 150 kinarestauranter i like mange kommuner, har Kalvø ikke påtrengende mye å skrive hjem om. Av og til skulle jeg ønske at han var litt mindre humorist og litt mer reporter (gjerne en morsom en). Som et journalistisk prosjekt kunne turneen – i de rette hendene – blitt riktig interessant: Hva slags liv har kineserne som reiser til Kirkenes eller Trysil for å starte restaurant, levd? Kalvø nøyer seg med få unntak med å forhøre seg helt kort om hvordan de havnet i Norge, før han faller tilbake til sine egne ikke sjelden i overkant pratsomme refleksjoner.

Svinger sjelden

På samme måte blir boka mer spennende når Kalvø forteller om fransk-algerieren Ben Joseph og hans La P’tite Cuisine, Norge første «eksotiske» restaurant, og om pionerene bak de første kinarestaurantene i Norge – China House på Bislett i Oslo får æren av å utpekes til den aller første (den kom i 1963, samme år som Ben Joseph). Matsosiologi er et interessant felt, og her har Kalvø gjort lovende research, men ikke tilstrekkelig til at han kan fortelle noen virkelig utfyllende historie. «Våre venner kinesarane» kommer i det hele tatt i minimal grad til orde. Selv om Kalvø er flink til å variere teksten med alt fra e-poster og dikt til lister og statistikk og på sympatisk, om enn ikke påtrengende originalt vis vil alskens vanetenkning og reduksjon av individer til minoritetsrepresentanter til livs, forblir bokas idé bedre enn utførelsen. «Våre venner kinesarane» får ganske visst fram smilet nå og da, men svinger for sjelden.

MYE MAT: Are Kalvø har ikke påtrengende mye å skrive hjem om etter over 150 besøk på kinarestauranter. Foto: SCANPIX
MYE MAT: Are Kalvø har ikke påtrengende mye å skrive hjem om etter over 150 besøk på kinarestauranter. Foto: SCANPIX Vis mer