FÅR UFORTJENT STØTTE: Sylvi Listhaug ble kritisert for å bruke korset strategisk og svarte med en usaklig harang mot media. Paradoksalt nok støttet de fleste Listhaug mot kritikeren. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
FÅR UFORTJENT STØTTE: Sylvi Listhaug ble kritisert for å bruke korset strategisk og svarte med en usaklig harang mot media. Paradoksalt nok støttet de fleste Listhaug mot kritikeren. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

God journalistikk krever at vi tør å ta feil

Sven Egil Omdals kritikere forstår ikke faktas relevans.

Kommentar

Sven Egil Omdals facebook-post, hvor han beskyldte Sylvi Listhaug for å bruke et kors som «politisk rekvisitt for å fri til den underlige gruppen som tror at fremmedfrykt er en kristelig dyd», har skapt enorm oppmerksomhet.

Det fikk også jeg merke etter at jeg på kommentarplass i denne avis forsvarte Omdal mot kritikere som Kjetil Rolness og redaktør i bransjenettstedet Medier 24, Gard Michalsen.

At jeg kunne forsvare Omdal, som vi vet begikk en faktafeil, førte til mange reaksjoner. Pressen lever av tillit og når det begås faktafeil undergraver det tilliten. Det er ingen tvil om at vi i pressen lever av tillit og at journalister og kommentatorer må ha fakta i orden.

Men når Michalsen beskylder Omdal for «juks» og for å komme med en «grov faktafeil», framfor å peke på Listhaugs vanvittige overreaksjon, går han i realiteten maktas ærend.

Journalistikkens rolle er nemlig å avdekke sannheten med en brodd mot makta. Det er makta som har mest å skjule og det er de som påvirker flest menneskers liv. Det er derfor deres gjøren og laden det er viktigst å avdekke.

En journalists våpen er å fortelle historier fra virkeligheten, som gjerne avslører maktpersoners interesser. Da er en også nødt til å lene seg på fakta, altså sanne beskrivelser av det som har skjedd. Og skal vi bli trodd på fortellingene våre, så er vi nødt til å vise oss tilliten verdig, blant annet ved å presentere alle relevante fakta.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er ikke slik at beskrivelser av virkeligheten forutsetter at de er 100 prosent korrekte. Å få tilgang på den hele og fulle sannhet, er nær umulig. Og det er ikke alle fakta som er like relevante for å besvare et spørsmål vi lurer på.

Det er dette skillet Michalsen ikke evner å gå opp i sin kommentar. Men før vi går videre, en det på sin plass med en kort gjennomgang av Sven Egil Omdals metode. Han tok i bruk databasen Scanpix og gikk gjennom samtlige bilder av Sylvi Listhaug fra 2001 til 2015. Han greier ikke å finne et eneste bilde av Listhaug i denne perioden hvor hun bruker korset. Det bruker han til å understøtte påstanden om at Listhaug bruker korset i strategisk hensyn.

Da er det to spørsmål vi kan stille oss. Er dette i det hele tatt en relevant problemstilling og var metoden Omdal brukte egnet til å besvare spørsmålet. Til relevansen, så kan en spørre: Hva så om Listhaug bruker korset strategisk? Michalsen aksepterer at det er «lov å stille» spørsmålet, men ser ikke ut til å ha mye til overs for det.

Her vil jeg si at det er i tråd med journalistikkens mandat å avsløre maktens strategier. Om det stemmer at Listhaug bruker korset som ikke-verbal kommunikasjon for å tekkes enkelte velgergrupper, er det relevant informasjon. Noen har ment at dette er å grave i privatlivet til Listhaug. Men Listhaug er ingen vanlig privatperson. Hun er statsråd og stiller gladelig opp på bilder og i intervjuer med og om korset.

Det er også god grunn til å tro at politikere, som profesjonelle aktører, tenker strategi når de ikler seg mektige symboler. Det er også all grunn til å tro at en politiker ville unnlatt å ikle seg, eller i alle fall tydelig fronte et symbol som var viktig for dem, hvis det var en fare for at det ville støte vekk flere velgere enn det tiltrekker.

Hvis ikke pressen forsøker å avdekke eventuelle strategiske hensyn bak bruken av slike symboler, står den igjen med å akseptere Listhaug og andre maktpersoners egen fortelling. I dette tilfellet at Listhaug bruker korset som støtte når det blåser som verst. Da bistår journalistikken makta, framfor å avkle den.

Så er spørsmålet om metoden er god. Kan vi finne ut om Listhaug bruker korset strategisk ved hjelp av et søk i Scanpix? Jeg skal være den første til å si at metoden ikke ville fått førstepremie i et metodekurs på universitetet. Men det er ingen «absurd» eller «merkelig øvelse», slik Michalsen skal ha det til.

Hvis det stemmer at Listhaug bruker korset mye mer synlig etter at hun ble innvandrings- og integreringsminister styrker det Omdals hypotese. Korset er et mye sterkere symbol i innvandringsfeltet enn når du jobber med landbruk, som Listhaug var ansvarlig for før 2015.

Optimalt skulle en selvfølgelig hatt flere bevis. Er det noen som jobber nær henne som kan bekrefte hypotesen? Er det slik at Listhaug bruker korset spesielt ofte når hun snakker til enkelte grupper?

Men vi bør ikke heve terskelen så høyt at det blir umulig å spekulere i maktpersoners motiver. Vi kan sjelden finne fullstendig uomstridte bevis på hva som er strategi og hva som ikke er det, i alle fall ikke så lenge personene det gjelder fortsatt sitter med makten. Og som nevnt over er det svært gode grunner til å anta at maktpersoner tenker svært strategisk rundt hvilke symboler de smykker seg med i offentligheten. Deres jobb er å bedrive strategisk kommunikasjon. Det gjør de ikke bare med ord.

Men ødela ikke Omdal alt for seg når han påsto at det ikke fantes bilder av Listhaug med korset før 2015? For det viste jo nærmere gjennomganger av både databasen Omdal hadde brukt og en grundigere gjennomgang av en større database med bilder. Det ser ut til å være Michalsens posisjon. Han mener det ikke er viktig å finne ut om Omdal har rett i sin overordna påstand, siden faktagrunnlaget hans ikke viste seg å stemme.

Men her bør en evne å skille mellom vesentlige og uvesentlige feil. At Omdal ikke hadde rett i at det ikke fantes et bilde i databasen hvor Listhaug brukte kors før 2015, var tilsynelatende tilstrekkelig for Michalsen til at det fortjente merkelappen «juks» og «grov faktafeil». Han legger også til: «Hvor bevisst eller uaktsom feilen var, vites ikke».

Dette kommer i kjølvannet av at Listhaug på sin Facebook-side har anklaget Omdal for å komme med «falske nyheter» oppkonstruert for å fremstille [henne som] fæl og kynisk» og konspirasjoner fra venstrevridde journalister som «ikke bryr seg om fakta så lenge Listhaug eller Frp er skyteskiven». Ikke nok med det. Hun kalte Omdals facebookpost som «det mest nedrige angrepet jeg noensinne har sett!». Intet mindre.

Her er hva jeg mener Michalsen og andre burde ha gjort. De burde ha vurdert om feilen Omdal begikk var relevant for påstanden hans. Omdal påsto aldri at Listhaug aldri hadde brukt korset før 2015, bare at han ikke fant et eneste bilde i Scanpix-databasen. Det relevante her er selvfølgelig ikke det presise antallet ganger hun gikk med kors før og etter 2015, men om det er slik at hun bruker korset strategisk. Hvis det er slik at hun bruker korset mye hyppigere nå enn før 2015 har Omdal fått rett i deler av påstanden sin, selv om han tok feil med tanke på akkurat hvor mange bilder det finnes i Scanpix-databasen hvor Listhaug bærer kors.

Siden vårt oppdrag som pressefolk er å avkle makta, er det ikke nok å gå til frontalangrep på kollegaer som ikke er presise nok i tallene. Da ber vi dem rette og så går vi videre og vurderer om fortellingen deres holder etter at feilen er rettet opp. Interessant er det ingen som har bestridt at Listhaug bruker korset hyppigere nå, selv ikke Listhaug selv. Hun har bare en forklaring som passer bedre om målet er å få henne til å framstå som en likandes politiker.

Om vi skal korsfeste alle pressefolk som ikke treffer 100 prosent med tallene når de forsøker å belegge sine påstander med tallfesta observasjoner, ender vi paradoksalt nok med at vi belønner dem som heller kommer med påstander basert på magefølelse og teorier.

Debatten på NRK 9. mars bekreftet Michalsen at han ikke ville kritisert Omdal om han bare synset. Selv dem som ikke ønsker en slik utvikling, bør ta innover seg at en uforholdsmessig hard kritikk mot dem som belegger påstandene med fakta som det er lett å verifisere gyldigheten til, kan dytte dem over til å basere påstandene sine på færre, og ikke flere fakta. Det taper vi alle på.

Det er ikke bare faktaene som må vektes etter sin tyngde. Pressen må også vurdere hvem som utøver de mest kritikkverdige handlingene. Da er Listhaugs konspiratoriske retorikk om «venstrevridd media» og «falske nyheter», og hennes uheldige sammenblanding av det private og det politiske, svært mye mer alvorlig enn Omdals faktafeil.