God kontroll, men kjipt gameplay

«The Conduit» til Wii.

Hvor mange skikkelig gode spill har ikke blitt kjørt ned i grøften av et knotete og elendig kontrollsystem? Jeg har ikke tall på hvor mange spill jeg har spilt som har fått meg til å bli ekstra grov i målet fordi det er så vanskelig å få figuren til å gjøre det du vil.

«The Conduit» til Wii er den strake motsetningen. Her er et kjempebra kontrollsystem, perfekt skrudd til for Wiis bevegelseskontrollere, men et totalt fravær av engasjerende historie og flotte omgivelser. Dette er en korridorskytefest av den gørrkjedelige sorten, og du får omtrent like mye underholdning her som i en runde med stigespill uten stiger.

En ytterst kjedelig historie om en utenomjordisk invasjon av Washington DC som du garantert ikke kommer til å bry deg det grann om pakker inn de ni halvlange oppdragene i spillet, som for det meste går ut på å gå fra rom til rom og knerte fiender igjen og igjen. Noe som forsåvidt er helt grei skuring i seg selv takket være Wii-kontrolleren.

Som bringer oss over til spillets høydepunkt - kontrollene. Dette er bortimot det beste du får av styring i et førstepersons skytespill på konsoll, med en superrask og tight sikting som er totalt konfigurerbart. Her kan alt fra gå- og snuhastighet til dødsoner og knappelayout.

Selv informasjonen du har på skjermen under spilling, som ammunisjon, taletekst og livmeter, kan flyttes rundt på og gjøres så gjennomsiktig du vil. Hvorfor har ingen tenkt på det før?!

Dessverre er det like mange nedturer for hver gode ting spillet har. For disse kontrollene blir regelrett sløst bort på å vandre rundt i helt uinspirerte omgivelser som jeg ikke akkurat kommer til å sende takkekort til designerne for. Hadde jeg satt opp skjermbilder av for eksempel «Metroid Prime 3» ved siden av «The Conduit» hadde utviklerne skjemtes seg langt ned i bakken.

Omgivelsene er dønn kjedelige, for 80% av spillet består av korridorer, trappeoppganger, slitne kontorlandskap og utearealer som ser ut som de er klasket sammen i «Duke Nukem 3D»-editoren.

Det er litt leit, for det er lett å se at selve motoren som driver denne fadesen er relativt imponerende og tidvis ser spillet virkelig godt ut - til et Wii-spill å være.

Hadde det ikke vært for én liten ting skulle jeg ha ropt om bonus til teknikerne og en saftig runde med spanskrøret på artistene, for som en ren bonus har spillet for vane å fryse helt, og jeg får gleden av å måtte tusle bort til konsollen for å holde inn av-knappen, eller rive støpselet ut av veggen.

Det er slike ting jeg kjenner jeg blir kraftig irritert av, så det får bli en omgang spanskrør på alle mann. Skjerpings.

De tidligere nevnte korridorene og trappeoppgangene er befolket av like dårlig designede fiender, både mennesker og aliens, som har en IQ som rivaliserer en gjennomsnittlig husflue. Ofte kommer de løpende mot deg i store antall nedover en gang, litt som perserne mot kong Leonidas, selv om de er utrustet med skarpskytterrifler som lett tar knekken på deg fra avstand.

Hvor ligger utfordringen i å ha fiender som kommer løpende på geværmunningen? Jo, på aller teiteste måte. Mange av fiendene har nemlig flere one-hit-kill-angrep som de en gang i blant velger å bruke en masse. Det føles til tider urettferdig vanskelig, og jeg synes det er en fiktiv måte å skyte opp vanskelighetsgraden på.

Men til tross for at enkeltspillerdelen er kjipe saker har heldigvis High Voltage Software greid å knote sammen en overraskende artig onlinedel, som faktisk minner veldig om sene multiplayerkvelder med «Perfect Dark» på Nintendo 64 - bare online.

Jeg må virkelig si at etter den bedrøvelige kampanjen var unnagjort, noe som ikke tok all verdens tid, var det ikke rent lite viljestyrke som måtte til for at jeg lurte pekeren bort på "online"-knappen.

Det viste seg å være grunnløs pessimisme! Både våpenutvalget, det lille sci-fi-preget over banene og musikken har litt «Perfect Dark» i seg, og det er rett og slett mye moro å finne her, til tross for at det kanskje er et noe tynt utvalg av moduser. At det endelig er voice chat å finne i et onlinespill på Wii gjør ingenting heller.

Dessverre krever det at du går til innkjøp av Wii Speak-mikrofonen som ble lansert samtidig som «Animal Crossing: Let's Go to the City», men har du allerede saken koblet til er det ingen grunn til å ikke jabbe i vei (så lenge det er med venner).

Online er jo vel og bra, men det er merkelig hvilke ekstreme kontraster det er å finne i spillet. Det virker rett og slett som om utviklerne har lagt ned all tiden sin i å lage et spill som har en grei grafikkmotor, et kontrolloppsett som virkelig fungerer, valgmuligheter jeg håper samtlige nye FPS-spill vil bruke framover og god musikk, men så glemte de helt å pakke inn det gode grunnarbeidet med et spill som er verdig alt jobbinga som garantert er lagt ned.

Det blir som om du smører på et lag med tunfisk på bløtkaka du har brukt dagesvis på å lage. Joda, innerst inne er det et solid stykke bakverk, men faen så fæl smak du får i kjeften etter å ha tatt en bit. Hadde det ikke vært for den relativt solide onlinedelen hadde jeg sannsynligvis grått meg til blods av kjedsomhet allerede.

Vi får håpe de neste prosjektene til High Voltage Software holder et høyere nivå (de har noen spennende spill på gang), så om du ikke har planer om å spille «The Conduit» mye over nett: Ligg unna.

God kontroll, men kjipt gameplay