God natt, Oslo

Novellefilm i skjæringspunktet mellom dokumentar og fiksjon.

FILM: Bysymfonien er en egen sjanger innen dokumentarfilmen. Nå har også Margreth Olin brukt dette grepet, bortsett fra at det er ingen dokumentar hun har laget. «Lullaby» er en fiksjonsfilm i novelleformatet, 30 minutter lang, som likevel har sterke dokumentariske trekk.

Stramt og poengtert

Som novelle fungerer prosjektet stramt og poengtert. Hovedpersonen, Falken (Jørgen Enger som også har medvirket til manuset), ligger i en gammel sovepose i en tom lagerbygning og sender sms-er til sine nærmeste; til mamma, søsteren, en eldre og en yngre venninne: «Orker ikke mer. Hypp på å blåse hue av meg. Er vel ikke feig av den grunn?»

Meldingen tikker inn hos mottakerne i karakteristiske situasjoner. Mora er full på brun kafé sammen med en ung soldat som vil ha et nummer.

Søsteren står i et parkeringshus med buksene rundt anklene og sprøyta stikkende ut av det magre låret. En venninne er på dansestudio, en annen på vei hjem til komfortabel luksus.

Falken oppsøker dem etter tur. I siste scene er også huslyet hans borte.

Knust og revet opp av en enorm gravemaskinkjeft. Bare forvridd jernarmering er igjen på den iskalde containerhavna. En SMS tikker inn på Falkens telefon.

Små skisser

God natt, Oslo

Velkommen til Oslo. Gjennom disse små skissene har Margreth Olin klart å si noe om et liv på og under gatenivå i denne byen som forteller noe mer enn sosialrapporter og fattigdomsstatistikk.

Her leves livet på siden av de opptrukne sporene skole-arbeid-bolig-familie, og det kan oppleves tragisk, men ikke uten verdighet. Her vises gatetrafikken i Skippergata, doplivet, hjemløsheten, alt i bitende kuldegrader. Det er kommentarløst og nesten uten dialog. Konturene av en tilstand, Oslos puls, er likevel tydelige. Man kan ane at Margreth Olin har et politisk budskap i sin Oslo-fortelling. Men det ligger likevel mer poesi enn agitasjon i de dystre bildene. En klem, en dans, et blikk - her er tilsynelatende ubetydelige detaljer som gir bildene varme og menneskelighet.

Ladd av spenning

Olin har brukt amatører og profesjonelle skuespillere om hverandre. Jørgen Enger spiller en fiktiv variant av seg selv - ADHD-tatoveringen i nakken er autentisk - men at han «har noe» i retning talent og tilstedeværelse sees tydelig i samspillet med rutinerte Kjersti Holmen.

Scenen mellom de to - hennes mangetydige blikk på Falken som strippedanser for henne - er ladd av spenning.

Maria Menas «My Lullaby» som toner ut filmen, er en myk kontrast til den voggevisa fra Oslo som Olin har sunget med denne filmen. Kjente storbysymfonier, som Walther Ruttmans Berlin-film fra 1927, har hatt det med å framstå som klarere i ettertida. Muligens vil det også gjelde Margreth Olins film, som her og nå vakler litt i formen mellom billeddiktet og sosialreportasjen.