«Dessverre har noe av diskusjonen rundt 'Child well-being in rich countries' sporet av og endt i fjas», skriver artikkelforfatteren. Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
«Dessverre har noe av diskusjonen rundt 'Child well-being in rich countries' sporet av og endt i fjas», skriver artikkelforfatteren. Foto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

God nummer to?

- I Norge er over 70 000 barn fattige.

UNICEF-rapporten om barns levekår i rike land ble forrige uke behørig dekket i pressen med store overskrifter og mye spalteplass. Og det er vi som jobber for barns rettigheter først og fremst glade for. Tankevekkende statistikk i kombinasjon med god mediedekning kan være et viktig redskap for å påvirke politikk og presse fram positive endringer.

Men dessverre har noe av diskusjonen rundt «Child well-being in rich countries» sporet av og endt i fjas. Det er lett å dra på smilebåndet av overskrifter som «Nest best i test», «Hvorfor er ikke norske barn nederlandske?» «Å være barn er for jævlig ...» Og vi i UNICEF vil helst ikke bli tatt for å være humørløse, men bak festlig retorikk må vi ikke glemme hva dette egentlig handler om: Barn og deres utfordringer.

La det være helt klart, UNICEF-rapporten er ikke ment som en sportsbegivenhet der rike land konkurrerer om gull, sølv og bronse, mens mediene kommer med underholdende innspill fra kommentatorboksen.

Det er likevel gode grunner for å sammenlikne land. Ved å peke på viktige utfordringer og samtidig vise at det er mulig å håndtere disse bedre, kan landene bli motivert til å yte mer - til å snuse over gjerdet til naboen for å se, lære og utveksle erfaringer. «Look to the Netherlands» kan være et positivt slagord, i stedet for å surmule over at vi ble nummer to.

Ifølge rapporten blir 26 prosent av norske barn mobbet, mens tallet i Sverige bare er 12 prosent. Kanskje har vi noe å lære av svenskene? Uansett håper vi at tallene kan bidra til at mer blir gjort for å få slutt på mobbing her i landet.

Tankevekkende er også at land som Tyskland og Norge scorer høyt på de objektive kriteriene - utdanning, helse og materielle goder - men når barna selv blir spurt om hvordan de har det, havner de lenger ned. I Spania og Hellas er det omvendt; barna sier de har det topp, på tross av vanskeligere kår. Slike tall gir grunnlag for interessante debatter om barneoppdragelse, skolens ansvar og psykisk helsevern.

Sist, men ikke minst, rapportens viktigste fokus er de aller svakeste - de som havner nederst på statistikken. I Norge er fortsatt over 70 000 barn fattige. Det er 70 000 for mange.

Verdens største økonomi, USA, ligger som nummer 28 av 29 land når det gjelder barnefattigdom. Dette viser hvor viktig politikk og rettferdig fordeling er, og bør være en vekker for amerikanske politikere.

Helt på bunn ligger Romania. Det er noe å tenke på når vi stadig beklager oss over tiggerne i Oslo. Er det noe vi kan gjøre, i stedet for å klage og vemme oss, for at de fattigste i vår del av verden skal få det bedre?

Bernt G. Apeland: Generalsekretær, UNICEF Norge
Bernt G. Apeland: Generalsekretær, UNICEF Norge Vis mer