God og dårlig litteratur

FORFATTERFORENINGEN: Anne Oterholm hevder at hun i motsetning til meg ikke er redd for å trekke kunstbegrepet inn i diskusjonen rundt litteratur. (Dagbladet, 27.01). La meg presisere at jeg er ikke er redd. Hva jeg sier er at kunstbegrepet kan bidra til å fremmedgjøre litteraturen. Litteraturen mister sin gjennomslagskraft hvis den oppleves å være ekskluderende. I debatten er det sagt at det bør være en viss eksklusivitet når det gjelder opptak til forfatterforeningen. (Tove Nilsen, 25.01). Jeg vil minne om at ekslusivitet nær sagt uten unntak sørger for at de som er på innsiden opplever seg å være distansert fra og ofte hevet over de som står på utsiden. Det er ikke alltid et direkte mål, men det er en alminnelig konsekvens.

KULTURELL KAPITAL og ikke minst litterær tilhørighet er et viktig identitetsmerke, også for den selvutnevnte intellektuelle eliten. Et godt eksempel på dette er Cathrine Krøgers «Ideer»-artikkel i Dagbladet, søndag 28.01, hvor Cathrine Krøger beskriver en gjennomsnittlig leser av kiosklitteratur slik hun ser det: Hun bor nord i landet, er husmor og opp i årene, og hun skammer seg ikke over å ha en bokhylle full av billig pocket med blonde helter og lengtende damer. Leser og litteraturvalg kobles sammen til én, endimensjonal entitet, og det tegnes et forslitt bilde. Hvorfor denne aggresjonen? Frykter man at populærlitteraturens inntog i det gode selskap skal forsøple og forsimple den «gode litteraturen»? Ser vi på et land som England, som har en lang og mangfoldig litterær tradisjon, finner vi god underholdningslitteratur rik på vidd, godt språk, gode observasjoner og troverdige karakterer. Forfattere som Nick Hornby og Helen Fielding utøver i mine øyne også skrivekunst. For hva er kunst? Hva er litterær verdi og litterære kvaliteter? Før vi skal være enige om at det er kvalitetsforskjeller må vi enes om hva det er som utgjør forskjellene slik at vi kan åpne for utvikling. Det finnes god og dårlig litteratur, uavhengig av sjanger.

FORFATTERFORENINGEN plikter ikke å legitimere enhvers ønske om å bli anerkjent som forfatter, men forfatterforeningen burde vist større mot og vilje til bredde og åpenhet. Ingen dør av nye impulser, tvert i mot. Homogenitet og konsensus har aldri vært veien til mangfold. En lukket forfatterforening kan hverken tjene til å fremme norsk litteratur eller ivareta de norske forfatteres interesser.