God påske og godt nytt år

Siden jula varer helt til påske og hangen til å gjenoppleve livets gode øyeblikk («retro»-syndromet) er en herlig last: Gjør klar for reprise av første nyttårsdag formiddag.

  • Nei-nei-nei, ikke av varianten med skallebank og ispose på panna i ei stue stinkende av kald sigar og med kjøkkenet likt noe al-Qaida rømte fra da rakettene smalt. Her handler det om den tilbakelente varianten, den som går ut på å innta en doven formiddagsfrokost i slåbrok og tøfler, mens Wienerfilharmonikerne spiller Strauss både på radio og i TV i den årlige nyttårskonserten fra Wien. Årets konsert foreligger for lengst på en utmerket CD, og selv uten bilder, eller kanskje nettopp derfor, er den en fest.
  • Nyttårskonserten er et årlig ritual der nesten ingenting forandrer seg. Uansett repertoar låter det Strauss, åkkesom. Det eneste som endrer seg fra tid til annen er dirigenten, men årets, japanske Seiji Ozawa, var bare den 11. i konsertens mer enn 60 år lange historie. Stjernerekka består av Clemens Krauss, Josef Krips, Willi Boskowski (den gemyttlige med fiolinen fra tidlig norsk TV-alder), Lorin Maazel, Herbert von Karajan, Claudio Abbado, Carlos Kleiber, Zubin Metha, Riccardo Muti, Nikolaus Harnoncourt og altså Ozawa, som i sitt 67. år inspirerte orkesteret til en av de beste nyttårskonsertene gjennom tidene, ifølge ekspertisen.
  • Valsedynastiet Strauss sto for soundtracket da Wien svingte seg opp til å bli Europas kulturelle hovedstad utover 1800-tallet. Og selv om andre toner overtok etter hvert som den moderne tid nærmet seg, har «An der schönen blauen Donau» og det øvrige strausseriet oppvist en imponerende slitestyrke like fram til i dag. Selv er jeg en hund etter «Radetzky-Marsch», konsertens faste avslutningsnummer, og jeg vet hvorfor: Den ble alltid spilt over høyttalerne på Bislett under 10000-meter'n ved de store skøytestevnene på 50- og 60-tallet. Bare avbrutt av speakers lakoniske «rundetid trettni» gjallet den metallisk og fæl utover oss 28000 hutrende sjeler, og den var fabelaktig å trampe blåfrosne tær varme til.
  • Sånn er det ikke på Bislett lenger, og det er heller ikke rare moroa når Marienlyst setter over til Arne Scheie i Innsbruck etter endt nyttårskonsert.

Godt da, at musikken varer. Påskemorgen slukker sorgen, og på med CD-spilleren.