God presseskikk?

MEDIEKRITIKK: Når pressen omtaler kriminalsaker hevder den alltid at den har en samfunnsoppgave med å synliggjøre kriminalitet, domsstolreaksjoner og rettssikkerhet. Pressen har en viktig oppgave og et stort ansvar på dette feltet, men pressen vil aldri innrømme at den også drives av mindre altruistiske motiv; sensasjonslyst og underholdning.

I fjor sommer trykket Dagbladet en artikkel som ble presentert på avisens førsteside.

«Favorittdesigneren til Mette-Marit tiltalt. – Var med i narkobande» På forsiden var det bilde av min klient Tina Steffenakk Hermansen og Kronprinsesse Mette-Marit.

Min klient har vært tiltalt for narkotikaheleri for til sammen kr. 200 000. En slik tiltale pleier ikke å kvalifisere til førstesideomtale i en av landets største aviser og identifisering av den tiltalte med fullt navn og bilde. Nyhetens interesse var skapt ved å koble ulike elementer i Tina Steffenakk Hermansens liv til en stor og saftig kriminalsak.

Tina Hermansen er en anerkjent motedesigner og Kronprinsessen har vist interesse for hennes arbeide. Tina Hermansen har også vært samboer med en person som senere er dømt i en stor narkotikasak, - den såkalte «Wonderboysaken». I samme artikkel omtalte Dagbladet min klient, Kronprinsessen, 762 kilo hasj, «Wonderboy», Nokas og David Toska. En pikant miks.

Tina Hermansen klaget Dagbladet inn for Pressens faglige utvalg for brudd på god presseskikk. Hun mente det ikke var grunnlag for å identifisere henne og hun mente at omtalen av henne var usaklig. PFU felte Dagbladet for brudd på god presseskikk i desember i fjor (PFU-sak 191/07). Dag- bladet har referert PFUs avgjørelse slik det skal gjøres når et presseorgan blir felt av PFU.

Jeg skriver ikke dette innlegget for å påpeke Dagbladets brudd en gang til, men for å påpeke hvordan Dagbladet argumenterte for å forsvare en omtale som var en stor belastning for min klient. Det ble vist til at det er en del av åpenheten i rettspleien at refereres fra tiltalebeslutninger og rettsforhandlinger. Det ble hevdet at det også er en rettsikkerhetsgaranti for tiltalte at offentlighetsprinsippet praktiseres på denne måten.

Særlig det siste bet jeg meg merke i. Rettsikkerhetsgaranti. Nå var det bare slik at min klient opplevde det langt verre å bli hengt ut i Dagbladet enn å bli dømt i retten. Ja, for hun ble dømt. Hun ble dømt for uaktsomt heleri av 170 000 kroner. Retten legger til grunn at hun ikke visste, men burde ha forstått at hun fraktet penger som hadde tilknytning til narkotikakriminalitet. Aktoratet frafalt påstanden om at hun hadde handlet som ledd i en organisert kriminell gruppe. Det var ikke dekning for en slik påstand.

Dagbladet mente at saken måtte omtales på førstesiden og med fult navn fordi saken var så alvorlig. Tingretten mente hun var skyldig i et langt mindre alvorlig forhold enn Dagbladets forhåndsdom. Utfallet av saken har ikke vært omtalt i Dagbladet og Dagbladets reporter glimret med sitt fravær da saken ble behandlet i retten.

Dagbladet; hykleriet er avslørt. Saken dere hevdet hadde stor samfunnsmessig betydning var ikke verdt å omtale da det ikke kunne gjøres på en sensasjonspreget måte. Tina Hermansens rettsikkerhet har ikke avisen vist nevneverdig interesse for.

Hun tar ansvar for en feilvurdering i en vanskelig livssituasjon og kan leve med tingrettens dom. Hun skal ikke sone og har gjort opp i forhold til samfunnet. Konsekvensene av Dagbladets gapestokk må hun også leve med. Nesten ett år etter avisomtalen blir hun fortsatt husket som designeren som «var med i narkobande.» Det siste er herved dementert.