God psykologi, svak intrige

Mannen bak pseudonymet Gabriel Homme, den drevne forlagsmannen Gordon Hølmebakk, lot seg hurtig avsløre. Men siden «Stående måne, liggende mat- ros» lanseres av forlaget som en thriller, kan han iallfall påberope seg sedvanens rett til å opptre kvasiinkognito.

Thriller? Ja, men noe annet og mer enn det. Heldigvis, kan man si, for forfatteren har lyktes langt bedre med dette andre. Som Greene, Sandemose og mange flere før ham har han villet skape en kombinasjon av krim og psykologi, en psykologisk thriller altså, der tyngden så avgjort ligger på det første ledd, m.a.o. utmerket portrettkunst og svak intrige.

En scene med en bifigur, en enke etter en velhavende kunstsamler som har ønsket å donere et maleri til galleriet hovedpersonen bestyrer, og vil feire donasjonen på Annen Etage, ved Dr. Holms bord (det skal vel være doktor Holmens?), og likeledes et møte med en drosjesjåfør som på en prikk likner en yngre utgave av hovedpersonen, er vel hint gode nok om hvem Hølmebakk selv anser som en av sine forgjengere (noe Sigurd Hoel faktisk også var som redaktør for Den gule serie på Gyldendal). Men som psykologisk forfatter står Hølmebakk så absolutt på egne bein, og portrettet av den 57-årige kunsthistorikeren Sigval Berge, sjef for Kobberstikksamlingen (navnelikheten med en kjent skipsreder må være tilfeldig, men man kan ikke la være å undre seg), er tegnet med presise trekk.

Halvt liv

Som seg hør og bør med en tilbakeskuende, selvransakende hovedperson av Berges litterære rase, plages han av fornemmelsen av at han har levd et halvt liv - et liv på siden av det egentlige - selv om det ytre sett kan synes vellykket nok. Og hva verre er - han føler at alderen begynner å trykke og livsgnisten ulme ut. Ved handlingens start møter vi ham på flyet hjem fra Barcelona der han har arbeidet på en avhandling. Med på flyet er også en gammel bekjent, Halfdan Lemvig, som Berge helst vil slippe å møte. Flyet tvinges imidlertid til å mellomlande i Amsterdam, og Berge unngår verken Lemvig eller en gruppe andre nordmenn (som er på gjennomreise fra bokmessen i Frankfurt) som får en avgjørende betydning for den videre handling.

Amsterdam

Berge beslutter seg for å bli over i Amsterdam, og hele nåtidshandlingen er lagt til et døgn i denne byen. På elegant vis veksler forfatteren mellom ulike tidsplan. Berges fortid rulles opp i form av indre monologer, og på alle plan bidrar scener, episoder og møter med andre personer til å kaste lys over hovedpersonens aktuelle sinnstilstand og bygge opp under forståelsen av hans karakterutvikling. Mye forblir imidlertid hvilende i et halvlys. Især forblir det lenge uklart hva som ligger til grunn for Berges aversjon mot Lemvig. Stille og rolig letter teksten på sløret, og scener og personer som fra først av virker umotiverte, faller på plass. Det er nettopp denne tilsløringsteknikken og den måten Hølmebakk lader tilsynelatende betydningsløse episoder med mening på (ikke ulik den teknikken Øystein Lønn anvender med stort hell) som er bokas fremste styrke.

Berges historie viser seg å være en klassisk historie om livs-angst, kjærlighetssvik, utroskap, uklare drømmer, irrasjonelle handlinger - en mikstur som ender med å eksplodere til slutt. Det er denne eksplosjonen som ikke virker så godt begrunnet i boka, og enda mindre det nett av intriger som hovedpersonen virvles inn i. Romanen taper på at Hølmebakk har funnet det for godt å knytte en historie om tvilsomme kunsttransaksjoner, svarte penger og narkotika-smugling til hovedhistorien.

Litterært sett virker den hurtige pulsen mot slutten av boka kunstig frambrakt. Det er synd, for forut for denne viser Hølmebakk at et langt liv med andre forfatteres tekster har avsatt sine spor. Han fører dessuten en elegant penn; et velsoignert riksmål gjør teksten til en fryd å lese.

Så gjenstår det å se om Hølmebakk velger å stoppe her, eller om han forespeiler seg en ny karriere som litterær pensjonist. Vi håper det siste - i alle fall hvis han velger å dyrke den behers-kelsens kunst som er hans store forse.