GOD SAVE THE QUEEN: Her går det fort i svingene og historisk sett er det mye som ikke stemmer, men for en herlig, deilig, jålete og rørende film om rock, stormannsgalskap, hits og ensomhet med mye mer. Vis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Bohemian Rhapsody»

God save the Queen

Denne filmen har sekvenser som er såre, jålete, supre, rocka og nydelige, og så er det noen irriterende og unødvendig B-sider som dessverre trekker ned. Men, verdt å se!

Bohemian Rhapsody

4 1 6

Drama

Regi:

Dexter Fletcher og Bryan Singer

Skuespillere:

Aidan Gillen, Rami Malek, Lucy Boynton med flere

Premieredato:

2.november

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

Bohemian Rhapsody

«En himmelsk jukeboks selvsagt»
Se alle anmeldelser

FILM: Fristende å gi blaffen og starte denne anmeldelsen med følgende linjer:

All we hear is Radio ga ga

Radio goo goo

Radio ga ga.

All we hear is Radio ga ga

Radio blah blah

Drammenshallen

Vel. 12. april 1982 gjestet bandet Queen Norge for første og eneste gang. De spilte i Drammenshallen og billetten kostet, ifølge hovedskribent innenfor rock, Asbjørn Bakke, og hans geniale bok «Revolver», 115 kroner. Jeg hadde alderen på min side i 82. Og, jeg var mer enn over gjennomsnittet opptatt av rock og slike skumle saker, men var jeg der? Nei. Angrer? Ja. Årsak til uteblivelsen: Hadde ikke råd til bensin på bilen og hadde ei heller mange dårlige venner som skjønte hvor stort dette var. Sorry.

Gir blanke

Men, nå er det på tide å gjøre en liten botsøvelse for anger ved å fortelle at «Bohemian Rhapsody» er verdt å få med seg for alle som liker rock og pop. Som elsker Queen. Som blåser i hvordan den rockehistoriske kronologien blir fortalt. Som gir blanke i dødpunkter og en ekstrem bruk av nærbilder av det spesielle munnpartiet til Freddie Mercury – spilt av en usedvanlig troverdig og ekstremt god Rami Malek.

Dette er filmen for deg som rett og slett vil ha drøye to timer med et stilsikkert og smakfullt gjenhør av et av rockens beste, snåleste og mest ekstravagante band, Queen og maestro Mercury. Han som var sjef på godt, rått og vondt.

Han var stemmen, den karismatiske, den egoistiske, den såre, den ensomme, den snille, den sårbare, den søkende, den poetiske, den beleste, den geniale, den frekke, den gale, den elleville, den tankefulle, den visjonære og han som fikk Queen skrevet inn i den moderne historien om storslagen rock, riff og pop. Balladenes maestro. Allsang helt og deilig over alle grenser og støvelskaft.

Hommage

Vi skal selvsagt ikke glemme de tre andre, alle tre meget sterke låtskrivere og musikere. Men, det var den suverene bartefar av en storslagen entertainer, pompøs frontmann og låtskriver som mest fikset det majestetiske, det absurde og abstrakte. Han visste det, men fikk også føle at han ikke fikset dette uten de tre andre, uten familien.

Filmen er også en kjærlig hommage til alle verdens skruller, slangetemmere, bohemer, flammeslukere, kortvokste og annerledes tenkende, seende og utseende. Takk, We Will Rock You.

Rørt, riff og refrenger

Du kan godt mislike Freddie, musikk og bandet, men du skal vite at de har en himmelsk jukeboks av hits. I filmen får du være med på tilblivelsen av de fleste låtene, riffene og refrengene. Du vil bli rørt. Du vil bli gyngende. Du vil bli satt ut. Du vil bli henført og du vil dessverre også bli irritert. Hvorfor? Jo, fordi denne filmen lodder akkurat 1 cm djupt, og den blir også en litt for lang eventyrferd mot klimaks, Live Aid, der også fortellingen om bandets gjenforening og comebacket blir i aller meste laget.

Men, samtidig, Queen var jo tuftet på at alt skulle være i meste laget. Vi så forresten denne voldsomme veldedighetskonserten direkte på norsk fjernsyn, og litt svensk, men det stemmer jo ikke at Queen nærmest reddet hele Afrika alene. Men, samtidig, denne filmen er vel ikke ment som den fulle og eneste sannhet av en dokumentar, men det er en dramatisert, kommersiell, konsentrert og destillert versjon av historien om Queen. Vi følger dem kjapt fra den spede pubrockstarten til det tragiske The End. Bandet var i sin samtid ikke spesielt kjent for kill your darlings – verken på eller bak scenen. Ei heller i denne filmen.

Litt djupere

Dette kommer ganske godt fram (og beste biroller gis til Freddies søte katter), men samtidig kunne filmskaperne gitt oss tid til å dykke litt djupere inn i de fire musikernes kreative hoder under prosessen det er å skrive tekster, lage melodier, hits og gi helt blanke i vedtatte normer.

Nå blir det veldig kjapt og litt vel mye happy go lucky enkelte steder. Et drøye to timers langt karneval av en promovideo før neste samlealbum. Men, vi gjentar. Filmen er virkelig verdt å få med seg. Du kan jo ikke sitte stille når Killer Queen ljomer ut, selv om noen ihuga queenologer, og enkelt av rockens mange historikere som samler på plastcover og stifter, nok har et par gullhøner å plukke med manusforfatterne.

Unikt

Mama, vi har siden vi i 1975 kjøpte det tredje vinylalbumet, «Sheer Heart Attack», hos Jan William Musikk i Eidsvoll, hatt et avklart av og på forhold til Queen og mister Mercury. Men, ingen kan si noe annet enn at dette bandet og fansen fortjener denne filmen, og sikkert en bedre én om noen år, fordi de fire gutta fra London skapte noe helt unikt innenfor populærmusikkens skakke verden. Dette gang på gang på gang: Is this the real life? Is this just fantasy?