God skive

Tro på hypen.

CD: Metronomicon er de folka du kanskje har lest om som brenner sine egne skiver og gjør alt selv, men det er ikke så fordømt spennende lenger. Det er på høy tid at gjengen som i alle år har måttet ta til takke med den subtilt nedsettende (men etter alle solemerker helt korrekte) betegnelsen «Norges hyggeligste plateselskap» får litt hype omkring musikken sin som ikke totalt overskygges av hypen rundt businessmodellen deres. Nå som deres splitter nye distribusjonsavtale med Musikkoperatørene sikrer at deres utgivelser fra nå av er allment tilgjengelige over det ganske land, ser det imidlertid ut som at en dagspresse som i alle år har vært begrenset til å prøve å få folk til å kjøpe skivene deres med årlige «Se så rart»-reportasjer nå faktisk kan ta stilling til platene som sådan. Det kunne fort svingt begge veier, og med det i bakhodet er utgivelsen av «Ailanthus» utrolig godt timet.

For ikke bare er «Ailanthus» en ordentlig god skive, den er også langt mer tilgjengelig for førstegangslyttere enn en del av Metronomicons andre plater. Truls Heggerø holder plata tett sammen ved hjelp av alltid tilstedeværende falsett, skamløst fengende melodier og musikalske omkved på tvers av enkeltlåtene, og demper dermed den litt kalde, ufokuserte følelsen den store og eklektiske gjengen medvirkende musikere ellers kunne skapt, uten å kvele det hver av dem har å bidra med rent musikalsk. «Ailanthus» er også ei temmelig utspekulert plate, med akkurat nok øyeblikkelig fengende til å oppmuntre gjenspilling, men nok gjemte ideer og høyt nok ambisjonsnivå til å vokse framfor å visne.

Og selvfølgelig gis den ut ei uke etter at årets-album-listene ble publisert.