God, surrealistisk tåke

Juryen har valgt seg Line C. Gjerdes dikt «Godhetens tåke» for februar. Det er ikke lett å forstå seg på, men desto mer spennende.

Line C. Gjerde er 17 år og går i 2. klasse på Skeisvang videregående skole i Haugesund. Hun beskriver seg selv som en sosialistisk veganer som gleder seg til studentlivet.

Line har drømt om å bli forfatter så lenge hun kan huske, men ikke poet. Hun har skrevet dikt i omlag et år, men skriver dem mest fordi hun synes det er spennende å skape bilder gjennom det lyriske språket.

- Dikt er morsomt å skrive. De kan tolkes i øst og vest, og alt er lov. Det umulige kan bli mulig, sier hun.

I tillegg til dikt skriver hun også andre typer tekster, og essays er en sjanger hun liker spesielt godt.

«Godhetens tåke» kom ganske av seg selv en kveld hun hadde lest mye om surrealismen. En venn av Line hadde lånt henne en surrealistisk antologi. I dette fant hun inspirasjon.

- Jeg bestemte meg for å prøve selv. Bare la pennen gå, forklarer hun.

«Hegrer er fine dyr»

Om diktet «Godhetens tåke» forteller Line litt om hvordan hun tenker seg Hegrens rolle i forhold til jeg-personen.

- Hegrer er fine dyr, skjønner du. De ser så gamle og kloke ut. Hegren i «Godhetens tåke» er en slags læremester, eller guru om du vil, som guider jeg-personen gjennom en forvirret livsfase. Å finne fotfeste i en kaotisk verden som denne kan ta tid, og må nødvendigvis gjøre det.

Ellers forteller Line at hun elsker å lese og at hun har lest romaner siden hun var ni år. Hun liker både skjønn- og faglitteratur, men det er psykologi og filosofi hun er mest interessert i. Hun er også et aktivt medlem av Haugaland Sosialistisk Ungdom og liker å spille gitar og tegne i fritiden sin.

Hennes litterære forbilder er blant andre Erlend Loe, Jostein Gaarder, Sigmund Freud, Frans Kafka, Finn Skårderud, Jorge Luis Borges, Fjodor Dostojevskij.

For de som er interesserte i å lese flere av Lines dikt, har hun lagt ut en del av sine egne tekster på dikt.no.

Les februardiktet:

Godhetens tåke

Bra, sa hegren og fløy over hustakene.

Jeg ser ned, for jeg kan ikke finne noen.

Alle skyggene danser

sjøen på vingene er der ikke lenger.

Jeg også, men ikke nå.

Senere, sa hegren og landet.

Av Line C. Gjerde

Les juryens begrunnelse:

Akka, akka, akka fra Kebnekaise!

Enkelte dikt er vanskelige å forstå fordi de har store sprang i bildebruk og innfall. Likevel er det nettopp slike dikt som får oss til å stanse opp, de vil ikke slippe taket: Hva menes egentlig med dette?

«Godhetens tåke» er et slikt dikt. Det reiser drøssevis av spørsmål: Hvordan skal man lese forholdet mellom hegren og jeg-personen? Hva betyr «sjøen på vingene er der ikke lenger»? Hvem har perspektivet? Hva er «sjøen på vingene»? Hva betyr «Jeg også, men ikke nå»? Og hva pokker mener hegren med «Senere»?

Dette diktet fikk oss til å stanse opp. Diktet er utfordrende i den forstand at det inviterer og gir lyst til å prøve ut nye veier i tolkinga, kanskje uten at man kommer til veis ende. Og det er nettopp dette, sammen med knappheten og den underliggende og drømmeaktive sammenhengen (se surrealisme), som fikk oss til å lande på denne teksten.

Fuglen blir ofte brukt som symbol i både bildende kunst, mytologi og litteratur. Ofte som et uttrykk for et ønske om å befri seg fra det trivielle (hustakene? Godhetens tåke?) og komme nærmere drøm og frihet. Alltid i postitiv betydning. Så enkelt (eller vanskelig) er det ikke her. For «Godhetens tåke» er et dikt som er tvetydig i sin flukt. Hegra er en vadefugl. Stor, tung, blå oppå vingene (se hegre i flukt, Årets bilder 2001).

Kanskje er jeg-personen som en Niels Holgersson på reise? Men mot hva? Og fra hva? Hustakene?

Juryen besto denne gangen av Kristian Rishøi, Niels Nagelhus Schia, Håvard Rem og Maria Børja.