Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

God universitetsledelse?

OSLO UNIVERSITET vil i løpet av inneværende år få ny ledelse. Det er neppe noen overdrivelse å si at universitetet står ved en skillevei, og at de kommende år blir avgjørende for hva slags type universitet vi vil få i framtiden. Dette faktum gjør det betimelig å spørre hva slags ledelse vårt eldste og største universitet har behov for. Regjeringens lovforslag om å fravike tradisjonen med demokratisk valgt toppledelse for å sikre en enhetlig og effektiv ledelse bedre tilpasset et institusjonsliv preget av markedets spilleregler for tilbud og etterspørsel ser nå heldigvis ut til å bli nedstemt av et flertall på Stortinget. Dermed kan det virke som om initiativtakerne bak «Manifest for et uavhengig universitet» har vunnet en viktig, men høyst foreløpig seier. Mye arbeid gjenstår for å sikre at denne seier ikke forkludres av indre omorganiseringstridigheter. I den offentlige debatten er det striden ved det historisk-filosofiske fakultet som har stått i fokus. Mindre kjent er det at Det medisinske fakultet allerede har gjennomført en slik omorganisering, med sammenslåing av gamle institutter, avvikling av det gamle fakultetsstyret, ansettelse av instituttledere samt etablering av et styre med eksterne medlemmer og mindretallsrepresentasjon av faste akademiske ansatte.

Omorganiseringen har utvilsomt gitt administrasjonen større styringsrom og mulighet til effektiv ledelse. Like utvilsomt er det at etter manges oppfatning har omorganiseringen har ført til et demokratisk underskudd. Videre gjenstår det å se om den nye strukturen vil gjøre Det medisinske fakultet til en mer robust og slagkraftig aktør i de markeder man har hatt ambisjoner om å tilpasse seg samt tiltrekke. Det er heller ikke klart hvordan denne omorganiseringen vil komme til å virke inn på den enkelte forskers fremtidige arbeidssituasjon.

OMORGANISERINGS-ERFARINGENE ved Det medisinske fakultet kan vanskelig brukes som sannhetsvitne på hva som vil skje dersom de andre fakultetene nå gjennomfører den samme type omorganisering og styringsstruktur. Allikevel gir disse erfaringer grunn til alvorlig ettertanke om hvilke styrings- og organiseringsformer som best vil kunne ivareta de ulike fakultetenes behov. Og det er i denne sammenheng at den voldsomme striden ved det historis-filosofiske fakultet er viktig. For den kan ikke reduseres til et uttrykk for realitetsfjerne professorers uvilje mot å tilpasse seg markedets og samfunnets etterspørsel av nyttig kunnskapsproduksjon, slik man kan få inntrykk av i professor Arild Tjeldvolls beskrivelse (Aftenposten, 28.01). Det striden synliggjør er noe langt viktigere, nemlig behovet for å tenke differensiert når det gjelder ledelse, finansiering og organisering av de ulike fakultetene og fagmiljøene ved Universitetet.

Hvor viktig dette er, lar seg lese ut av to uttalelser rektor Arild Underdal nylig har latt falle: «Fra mitt ståsted som rektor er ikke markedet den største trusselen mot «viktige» fag. Den alvorligste trusselen er mangelen på klare og omforente forestillinger om hvilke fag som er «viktigere» enn andre, og om hvilke kriterier som skal tillegges hvor stor vekt når «viktighet» måles. Fagkompetanse er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å besvare disse spørsmålene». I et intervju i Morgenbladet 14. januar i år følges disse refleksjoner opp med en uttalelse om viktigheten av å styrke de gode og robuste fagenhetene. «Målet», sier han, «er å løfte kvaliteten på de miljøene som i dag er gode, men flere miljøer har potensial til å bli veldig gode. Midlene er å effektivisere forvaltningen og å kutte ut eller kutte i fag eller fagområder som ikke leverer».

VI HÅPER AT disse uttalelser ikke målbærer manglende forståelse for verdien av de former for kunnskapsutvikling som slett ikke kan ha markedets kortsiktige nyttebehov for øye. Historisk, filologisk og filosofisk forskning, ja, grunnforskning i sin alminnelighet, står i langsiktighetens tegn og «leverer» etter forskjellige kriterier.

Disse erkjennelsesområder kan derfor vanskelig markedstilpasses slik tilfellet er med deler av den biologiske, medisinske og naturvitenskapelige forskningen. Derfor kan selvsagt deres verdi og viktighet heller ikke avgjøres ved å ty til markedets kriterier for etterspørsel, nytte og relevans. Forskjellen mellom disse fagene og deler av den biologiske, medisinske og naturvitenskapelige forskning går imidlertid ikke bare på forskjeller i målbarheten av nytteverdi eller tilpasningsmuligheter til markedet, men også på hva slags organisasjons-form som best egner seg for å stimulere disse fagene til videre vekst og utvikling.

At forskningsområder som benytter seg av de samme laboratoriefasiliteter og tekniske utstyrsenheter kan gjøres både mer effektive, robuste og slagkraftige gjennom en organisering i større enheter kan selvsagt være riktig. Å legge denne form for organisatorisk stordriftstenkning til grunn for fag- og forskningsområder hvor utstyrs- og laboratoriefasiliteter av denne felles karakter verken finnes eller kan etableres, er derimot et symptom på at enhetlighetstenkningen har blitt et mål i seg selv og ikke et middel på veien mot et enda bedre universitet.

MANGELEN PÅ DIFFERENSIERT tenkning lar seg imidlertid ikke bare spore i en organisatorisk opphengthet i markedstilpasning og i store forskningsenheter, men også i modeller for finansiering av universitetets ulike fag- og forskningsområder. Slike modeller bidrar til en selvforsterkende egendynamikk. For fag med høy og jevn student-tilstrømining kan selvsagt de nye incentivene med «stykk-prisfinanisering» og betaling per student som står til eksamen være et gode. Likeledes honoreringen av vitenskapelige artikler i prestisjetunge internasjonale tidsskrifter. For fagområder med ujevn tiltstrømning av studenter eller med en monografiorientert og norsk-språklig publiseringspraksis vil imidlertid slike honoreringssystemer kunne bli brukt av ledelsen til nettopp å legitimere nedleggelsen av fag som ikke er i stand til å etterkomme slike leveringskrav.

Hva Universitetet i Oslo har behov for er en ledelse som viser vilje til å fortsette kampen for et fritt akademia viet uavhengig kunnskapsutvikling, læring og formidling. Det vi samtidig trenger er en ledelse som er i stand til å tenke differensiert om finansiering, styring og organisering av fagmiljøene og handle deretter, uten dermed å tape av syne visjonen om UNIVERSITAS. Til sist trenger vi en toppledelse som er valgt, som kjenner seg forpliktet på vitenskapenes verdier og som ser på universitetsledelse som noe annet og mer enn bedriftsledelse.