God vilje

Har skjønt greia.

Grand Café Har ikke skjønt greia.

CD: Det har ligget igjen en del tomme ølbokser etter det vidunderlige britiske lurverockbandet The Faces som er blitt plukket opp av mer eller mindre begavede band de siste 30 åra. Få har kunnet vise til en Rod Stewart-matchende vokalist eller en sjanglende fintfølelse à la Ron Wood. Og ingen har hatt noen Ronnie Lane i rekkene, en musiker hvis varme og sjelfullhet ikke kan kopieres.

Av etterkommerne står The Black Crowes’ sørstatsrock- og gospeljusterte tapning av Faces-ånden i en særstilling, og det er stadig denne Faces-via-Black Crowes-pakka den sjangeralternerende Per Borten (New Violators, eks-Cadillac) stort sett går for på Moving Oos’ andre plate. Moving Oos er, til sitt bruk og i sin litt tributeaktige kategori, et utmerket band. De fikk mye radiospilling og internasjonal anerkjennelse ved forrige korsvei, og må imøtekomme et visst forventningspress. Det er riktignok ingen låt som matcher radiohitene «Romancer» og «Minister Of Love»s karisma og rifftreffsikkerhet, men de graver videre i denne gruva uten å gå tom for oksygen, og utviser en fingerspissfølelse og referanseevne som vitner om en sunn balanse mellom genuin formforståelse og en slags bevisst mangel på egne ideer.

Debutantene Grand Café tråkker inn på de samme jaktmarkene, først og fremst med sekken fylt av boogierock, men tredjesporet «Take What You Want» innledes med et riff og slike «ooooooh»-koringer som tilsvarer Moving Oos’ utgangsposisjon. Så hvorfor låter Grand Café provinsielle og usjarmerende der Moving Oos framstår med klasse og stil? Skal du lage øldunstende festrock med tyngde og kraft, må du samtidig være smidig og elastisk, det skal svaie mer enn det dundrer hvis det skal bli noe til sexappell. Her er Grand Café påfallende lite attraktive, dødelig stivbeint og trøkkete, og bandet viser gjennom hele sin albumdebut at de slik sett ikke har «skjønt greia». Musikk som dette skal svinge, være morsom og gladmelankolsk ikke masete og kjedelig.