DANS: Når man først skal tematisere det brutale møtet mellom fantasi og forventning på den ene siden og virkelighet på den andre - og det skal man jo, som seg hør og bør - er dette rommet å gjøre det i. «Fiction», koreografert av Alan Lucien Øyen og danset av hans gamle kompani, Carte Blanche, utspiller seg gjennom to rene kulisser av brede persienner, på langs og på tvers.

De to konstruksjonene åpner og lukker rom, slipper inn lys og stenger det ute, skaper kanaler mellom to mennesker som gradvis stenges igjen. Åsmund Færavaags elegante scenografi er helt riktig ramme rundt en forestilling som tar for seg forventninger som brast, ønsker som ikke ble oppfylt, romanser som ikke varte, eller aldri kom igang. «Fiction» er poetisk og tungsindig.

Håpe og vente Mellom persienneveggene beveger danserne seg med myke, utstrakte bevegelser og raske piruetter, til kjølig elektronika. De veksler mellom soloer, duetter og større, synkroniserte partier, ofte med de andre som distanserte betraktere. Iblant brytes dansen opp med replikker på engelsk, der de som snakker, forsøker å forholde seg til det at livet er så kort, og at de har tilbrakt så mye av det med å håpe og vente på noe vidunderlig.