Gode årganger

Perler fra 50-åras hippeste dansejazzrepertoar.

Benny Golson Nytt og sympatisk i ekkoet av hardbopen.

Michel Petrucciani/Niels-Henning Ørsted Pedersen Dueller og dialoger på virtuosnivå.

CD: 25. januar rundet tenorsaksofonisten, komponisten, arrangøren, foreleseren og æresdoktoren m.m. Benny Golson 80 år. Begivenheten ble markert med en konsert i Kennedy-senteret i Washington, og samtidig kom to plater: «The Best of Benny Golson» og «New Time, New ’Tet». Den første inneholder seks høydepunkter fra 1950-tallet pluss tre opptak fra 86, 97 og 04, den andre byr på ferske innspillinger med en sekstett modellert på Golson og Art Farmers berømmelige Jazztet fra perioden 1960–62.

TIL TROSS for at han er en skarp tenorsaksofonist, i sin tid sammenliknet med Don Byas, seinere med Archie Shepp, skinner Benny Golsons stjerne aller klarest som komponist og arrangør. Disse ferdighetene kom godt med da han som musikalsk leder revitaliserte et temmelig punktert Art Blakey’s Jazz Messengers i 1958/59, og seinere ble et hett navn som film- og fjernsynskomponist med blant annet musikken til «M*A*S*H», «The Cosby Show» og en haug TV-reklamer på samvittigheten. Sin egen nisje i jazzhistorien skaffet han seg med låter som «I Remember Clifford» (den vakre minneballaden om vennen, trompeteren Clifford Brown, som døde i en bilulykke bare 25 år gammel i 1956), «Blues March», som ble Jazz Messengers’ signaturlåt, «Whisper Not», «Along Came Betty» og «Killer Joe».

«The Best of…» er de tre siste inkludert sammen med andre Golson-låter som «Five Spot After Dark» og «importvarer» som «April in Paris» og «I Didn’t Know What Time It Was». Besetningene teller toppnavn som Wynton Kelly og Paul Chambers, Kenny Dorham og J.J. Johnson, Tommy Flanagan, Max Roach og Philly Joe Jones, og er en swingende hardbopfest med den unge Golson som pågående solist.

«New Time, New ’Tet», ble innspilt sist høst, med trompeter/flygelhornist Eddie Henderson, trombonist Steve Davis, pianist Mike LeDonne, bassist Buster Williams og trommeslager Carl Allen i bandet. Ekkoet av 50/60-tallets hardbop er tydelig, men ikke plagsomt, der Golson spiller med den eldre statsmannens verdighet og ro, ikke fullt så frisk i frasparket som for 50 år siden, men desto mer plasseringssikker og toneslepen, slik vi også hørte ham i Norge i 2006. Som arrangør er han fortsatt i stand til å kile både hjerte og hjerne, og fortsatt er «Whisper Not» med på festen, her med Leonard Feathers tekst sunget av Al Jarreau. Også Rollins’ «Airegin», Monks «Epistrophy» og El DeBarges (!) «Love Me in A Special Way» låter fint i ’Tet-drakt, og kommer bedre fra det enn to kjente Chopin- og Verdi-temaer som ikke tilføres all verden ut over en viss annerledeshet.

18. APRIL 1994 møttes pianisten Michel Petrucciani (1962–99) og bassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen (1946–2005) til en improvisert duokonsert på Copenhagen Jazzhouse. Heldigvis var Danmarks Radio til stede med opptaksutstyr, slik at alle som ønsker å la seg forbløffe nå har sjansen gjennom dobbelt-CD-en «Petrucciani/NHØP», en ren oppvisning i inspirert musikalsk lekekunst på virtuosnivå. Den lille franskmannen og den store dansken fant hverandre i et sømløst samspill der den ene standardlåta etter den andre ble arena for utfordringer, svar og nye utfordringer i en stramspent konversasjon. Kanskje slipper NHØPs glede over å spille kontrabass i mitraljøsetempo litt for ofte til, men i balladene er han en perfekt makker for den lyriske Petrucciani, som på sin side kan opptre mer muskulært enn den beinskjøre kroppen antyder. Et lysende album fra to stjerner som sluknet så altfor tidlig.