Gode fotballkort på hånden

Men «Keeper'n til Liverpool» finner ikke rytmen.

||| FILM: Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Jo (Ask van der Hagen) er et mobbeoffer.

Han er spinkel og fryktsom, og hva verre er, han er forrykende fantasifull og en smule eksentrisk og god i matte og har full kontroll på et ordforråd som er syv ganger større enn tilsvarende til klassens bølle. Slike har det med å tiltrekke seg uønsket og ofte smertefull oppmerksomhet i løpet av årene i grunnskolen, hvor gjerne de enn vil slippe.

Men så begynner Mari (Susanne Boucher) i klassen, og om han skal ha tak på henne, kan Jo rett og slett ikke være så ballredd lenger.

Optimistisk
Siden «Keeper'n til Liverpool» skal være en optimistisk og underholdende familiefilm, går den ikke altfor dypt ned i Jos frykt, men konsentrerer seg om de vidløftige og lystig iscenesatte fantasiene hans om hva som vil skje dersom han velger eller handler galt i mylderet av vanskelige situasjoner han havner i.

På et punkt gjør disse at regissør Arild Andresen må la Kåre Conradi skyte en nærbutikk full av joikakaker i fillebiter, hvilket må ha vært ganske moro.

Tittelen peker til et etterlengtet fotballkort som alle gutta vil ha og som gir forføreriske løfter om uinnskrenket makt til den som er så heldig å finne det, og vil bringe minner om barndommens magiske og meningsløse diller tilbake til noen hver i salen.

Muntert
Ask van der Hagens lakoniske oppsyn og replikkføring gir filmen en dempet, lite påtrengende tone. En muntert mild Tore Sagen og en hest høyrøstet Fridtjov Såheim gjør gode, lett underfundige voksenroller i bakgrunnen, som klasseforstander og fotballtrener, mens Andrine Sæther har fått en noe tøffere jobb med Jos hysterisk overbeskyttende mor, som er blitt enke.

Kunstlet
Sæthers rolle blottstiller noen av de manusmessige svakhetene i «Keeper'n til Liverpool»: Historien baserer seg litt for tungt på misforståelser og motvilje mot å lytte for å gå opp.

Det er dessuten noe stivt og kunstlet over flere av scenene: Til tross for noen obligatoriske «liksom» og «... da » virker dialogen til ungdomsskoleelevene for tydelig forfattet, og de mer fysiske scenene, der det Jo trues, dyttes, og holdes igjen, har en haltende og akkurat litt for sen rytme som gjør at vi aldri glemmer at dette er film og ikke virkelighet.

«Keeper'n til Liverpool» er en fin liten sak om å finne en integritet og en stemme. Den har gode enkeltspillere, men kunne trengt bedre organisering bakover.