Gode fotspor

Det er forunderlig med Aasmund Olavsson Vinje. Hans journalistikk fra sommeren 1860 har trukket tråder som gløder av aktualitet, også i dag.

Slik som når en sitter på Stor-Elvdalsmuseet og drikker kaffe med fete vafler til. Da kan en ikke la være å tenke på at Vinje sa at det var slik «Sedhevd (cultur)» med alt det som østerdølen farer med. Da tenkte han ikke først og fremst på vaflene, men på den «nyere opplysning og levemåte» som preget disse bygdene. Det er «ein forunderlege Finleik i umgang hjaa mange av desse Øysterdøler,» skriver han og skildrer med dyp respekt den forståelsen en kone legger for dagen når hun pleier sin alkoholiserte og ødelagte mann.

Derfor er det knapt tilfeldig at Stor-Elvdal kommune i 1898 opprettet det første offentlig drevne aldershjem i vårt land, og at dette i dag er museets stolthet og hovedattraksjon i dag. Det er heller ikke tilfeldig at man på Glåmdalsmuseet på Elverum har en egen avdeling og et eget hus for medisinens historie i Hedmark, og at legen Fredrik Julius Holst Jonassen i 1894 åpnet kurstedet Gjøsengården i Kongsvinger for tuberkuløse som det første av sitt slag her i landet. Gjøsengården ble et be-grep langt utenfor landets grenser. I dag er også landets eldreomsorg og helsestell i ferd med å bli viden berømt. Men av helt andre grunner enn det som fikk Vinje til å skryte av dem som levde på denne kanten av landet. Av og til går det tilbake med folkeskikken, slik at man lover rømme og vafler i stedet for å lytte til poesien og lidelsen. Kankje kunne man begynne med å lese Vinje?