Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gode, gale gutter Gode, gale gutter

Djervt filmspråk i et fascinerende generasjonsportrett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FILM: Originalitet er ikke noe utpreget særtrekk ved det lille filmlandet Norge. Tidligere i år har «Slipp Jimmy fri» bydd på noe «annerledes», og nå kommer Joachim Triers «Reprise». Ryktene som har løpt foran filmen fra diverse festivaler, innfrir. Dette er en mer enn prisverdig langfilmdebut.«Reprise» har et filmspråk som skiller seg ut på flere plan. Den er nesten litterær i fortellerstilen, med «voiceover» og bilder som fryses mens stemmen forteller hva som skjer i akkurat det avgjørende øyeblikket. Den fortelles i en ikke-kronologisk rekkefølge; «nåtid» blandes med tilbakeblikk og ikke minst framtidsvisjoner eller drømmer. Om denne litterære fortellerstilen på papiret virker ufilmatisk, gjør «Reprise» denne innvendingen til skamme.

Fragmentert

Effektene er både dristig og bevisst brukt, og vitner først og fremst om et intellektuelt forhold filmkunst. Men ingenting virker påklistret; referansene til for eksempel franske nybølgefilmer glir organisk inn i historien regissør Joachim Trier og hans medmanusforfatter Eskil Vogt vil fortelle. For dette er ingen lineær historie i tradisjonell forstand; her er ikke noe definert plot eller intrige. «Reprise» er snarere øyeblikksbilder eller fragmenter fra en tilstand. Det er som om regissøren har villet ta temperaturen på noe. Om dette høres teoretisk eller «vanskelig» ut, stemmer heller ikke det. «Reprise» er et generasjonsportrett så tatt på kornet at jeg uten videre får assosiasjoner til Axel Jensens «Line», som beskrev den såkalte vestkantungdommen cirka to generasjoner tidligere.

Romandebut

Det handler om en gjeng i noen-og-tjueårsalderen fra Oslo. Filmen åpner idet Phillip (Anders Danielsen Lie) og Erik (Espen Klouman Høiner) putter hver sin tunge, A4-konvolutt i postkassa. Etter dumpet fra de to romanmanuskriptene går filmen i svart-hvitt idet den beskriver guttas forventninger til å debutere som forfattere. Det er ikke så farlig om ikke de blir lest av så mange, bare de blir berømmet for sin «presise uutgrunnelighet» og kommer til å forårsake revolusjoner i Afrika, få Dalai Lama til å tenke nytt og så videre, og så videre. I virkeligheten får Phillip sitt manus antatt, mens Erik får sitt i retur. Klipp til seks måneder seinere: Phillip ligger på Dikemark med store psykiske problemer, Erik er i ferd med å få romanen med den umulige tittelen «Prosopopeia» antatt. Rundt de to hovedpersonene svømmer en guttegjeng som er av den klassiske typen «bortskjemte drittunger fra Vestkanten», men som er fulle av store ideer, skråsikre slutninger og ironisk punk under skjorta. De studerer, driver med reklame og har tvetydige holdninger til damer og forhold.

Dølle typer med jenter

For noen av dem er jenter gjennomført «ukule», de kan til nød være pene når de er under «konstruktivt slankepress», men kule er de ikke. De er som folk på Østkanten, «de vet at de er undermennesker». Gutter som roter seg borti jenter blir dølle typer, sugd inn i en feminin sfære der de steiker kyllingbryst og ser på Idol. Fortellerstemmen er her påfallende veslevoksen og språklig banal: «han bare latet som om...». Spennet mellom Heidegger og Hustler fins i disse gutta og filmen balanserer denne avstanden med nerve og innsikt. Joachim Trier har satset på relativt ubeskrevne blad som skuespillere i hovedrollene. Figurene Phillip og Erik er både godt skrevet og spilt. Viktoria Winge gjør en tilsvarende god figur som Phillips vanskelige kjærlighetsobjekt. Og Henrik Mestad utfolder sitt komiske talent i en knøttliten birolle som überhipp, middelaldrende forlagskonsulent som fortrekker ettordstitler som «Uår» og «Sult». Filmen bobler av små ironiske kommentarer og detaljer som piffer opp den tross alt alvorlige beretningen om ungdommelige, eksistensielle kriser.