Gode, gamle «Street Fighter»

Bare i helt ny drakt!

MED EN REKKE eldre spillserier som stadig fornyes, samt vellykkede nedlastbare moderniseringer av sine klassikere, kan Capcom trygt sies å være blant de fremste når det gjelder både preservering og gjenoppliving av eksisterende spilltitler.

Men noen knyttes det flere forventninger til enn andre, og når det er snakk om noe så betydningsfullt som et nummerert tillegg i den 20 år gamle «Street Fighter»-serien, skal man være forsiktig så man ikke dragonpuncher seg selv i foten.

OG FORSIKTIGE har man på en måte vært: Capcom har snudd tvert om og laget en oppfølger til storsuksessen «Street Fighter II» fremfor nummer tre i serien, som til tross for dybde og gradvis mer vellykkede iterasjoner, aldri oppnådde den samme statusen. Til gjengjeld betyr dette desto større budosko å fylle.

Opphavet er soleklart. «Street Fighter IV» vekker en umiddelbar nostalgia, med alle de originale karakterene, det høye tempoet, de samme comboene, remikset musikk og Zangiefs trange truse.

Det dreier seg om beinhard taktisk dans, én mot én, hvor svært lite overlates til tilfeldighetene. Angrep er ofte kontekstbaserte, og posisjonering, timing, koordinasjon og en generell forståelse av en mengde tekniske aspekter er vel så viktig som ren memorisering av spesialtriks.

LIKEVEL FØLES det friskt. Visuelt sett skyldes det den stiliserte og kalligrafi-inspirerte 3D-grafikken som nyter en konstant hastighet på 60 bilder i sekundet, men en rekke små justeringer i kampsystemet gjør i tillegg selve spillingen enda mer solid enn før.

Bortsett fra små, men betydelige endringer som ekspanderte vinduer for timing av kombinasjonsangrep, finnes det nå også nye og simplere «super»- og «ultra»-comboer, som blir tilgjengelige i ulike former avhengig av om du mottar eller utdeler smerte. Resultatet er ikke et enklere spill, men heller at ren taktikk trumfer fingerferdighet.

Høres dette spennende ut, er det bare å skyte en gledes-hadoken i været og hoppe diagonalt til butikken, for dette er det definitive «Street Fighter»-spillet.

Onlinedelen har for min del fungert utmerket, selv mot spillere med tilsynelatende dårlig nettforbindelse, så stapp imaginære vekslepenger i konsollen og lat som om stua er en spillehall i lang tid fremover.

SKULLE DET DERIMOT ikke rykke umiddelbart i sparkefoten, er dog en viss skepsis på sin plass.

«Street Fighter 4» er komplisert. Selv om alt i praksis utspilles i to dimensjoner, og det finnes relativt få knappekombinasjoner å holde styr på, kreves det en solid innsats for å oppnå noen større form for mestringsfølelse.

Til og med den nye treningsmodusen, hvor en kan få en viss forståelse av de mer intrikate detaljene ved spillets kampsystem - gjennom å utføre gradvis vanskeligere comboer som presenteres på skjermen - er utfordrende.

Resten av spillmekanikken må en egenhendig finne ut av, så for nykommere er læringskurven - om ikke så bratt - lang og seig.

DETTE HJELPES IKKE stort av at spillet i utgangspunktet er designet for arkademaskiner. Det burde nesten ha fulgt med en ordentlig arkadestikke, for å få alt til å treffe med vanlige konsollkontrollere blir ofte vanskeligere enn det burde.

Med det kan det nevnes at dersom du ikke eier en arkadestikke og helst utøver kampsport ved hjelp av en D-pad, er PlayStation 3 sin milevis bedre enn den på Xbox 360, mens den analoge stikken sitter mer beleilig til på 360 dersom du skulle foretrekke å spille med den. Bortsett fra selve kontrollene er de to konsollutgavene praktisk talt identiske.

Sett bort fra ulemper ved konsollenes egne kontrollere, er overhodet ikke vanskelighetsgraden i seg selv noe negativt i dette tilfellet, men det kan være lurt å ta den i betraktning avhengig av hva slags spillopplevelse en ønsker seg.

MED INNSATSVILJE eller eksisterende kunnskap til stede, er det imidlertid få spill i sjangeren som gir den samme tilfredsstillelsen å beherske.

«Street Fighter IV» er ikke en knyttneve mer enn det gir seg ut for å være, men som et høyst kompetetivt og balansert slåssespill er det totalt overlegent, og nok en verdsatt spillserie som lever videre i beste velgående.

Gode, gamle «Street Fighter»